Partienes valgreklamer; Stadig nye intellektuelle høyder

-Har du opplevd å bli våt i regnet noengang?  Joa..

-Har du vondt i hue' akkurat nå??  Takk som spør, men....??

-Synes du færre skal ha vondt i hue'? Er du lei av å bli våt?  

-Da stemmer du på oss!!

Hva er detta for svada og sprøyt partiene kjører reklame på om dagen?! Blir rablende ghahal!!! 

KAN VI IKKE LIKE GJERNE STEMME OM UTLENDINGA SKA' HA SAMMA VÆRET SOM OSS? 

Totalt meningsløst

 

#valg #reklame #stemme

Regjeringa pissa på oss velger'a!

Demokrati, eller folkestyre, kjennetegnes ved at befolkningen har innflytelse via frie valg. I Norge velger vi representanter som håndterer dette på daglig basis. Større og viktigere saker har vi folkeavstemming om. Det er demokrati i praksis. 

Respekten for demokratiske prossesser er grunnleggende for Norge som nasjon og er dypt rotfestet i vår kultur. Ja, alt vi tror på. Heldigvis kunne ingen av våre politikere komme på å se bort fra resultatet av en folkeavstemming. Det ville være uhørt i et sivilisert land hvor ingen skyter utenfor stemmelokalene. Ingen folkevalgt med respekt for seg selv og sine velgere ville komme på å kaste en stemme i søpla.

Vi vurderer, diskuterer, veier for og imot -Og bruker vår demokratiske rett til å  vippe vektskåla i den retningen vi etter nøye vurdering mener er best. Så er det flertallet som avgjør. Det er Norge, slik vi kjenner det. Norge i rødt, hvitt og blått, med bunader, æresfølelse for felles verdier og stolthet over det generasjoner før oss har fått til.

For noen år tilbake hadde vi EU-avstemming. Flertallet sa nei. Og som verdige deltakere i et demokratisk samfunn respekterte våre politikere avgjørelsen som falt. Og gjorde sitt beste i en situasjon hvor slett ikke alle var enige i utfallet. Vi er stolte av dette samfunnet. 

Nå har det vært folkeavstemming i mange kommuner. Kommunesammenslåing har vært luftet. Og folket har diskutert, vurdert og veid for og imot. Brukt sin borgerrett og avgitt sin stemme. I mange kommuner har flertallet talt. Og flertallet sa nei. Tilhengerne har svelget tapet. Motstanderne har jublet. For slik fungerer demokratiet. Når flertallet har talt er saken avgjort.

Sittende regjering bestemte imidlertid at kommunene som stemte nei, likevel skal tvangssammenslås. Stikk i mot folkeviljen. Stikk i mot resultatet av valget. Og stikk imot lokal kunnskap. Og dette forsvarer de. Med iver.

Det er vanskelig å ta inn over seg at vi i dag har en regjering i demokratiet Norge som tilsynelatende ikke respekterer demokratiske prossesser. Og åpenlyst forsvarer det. Det er svik mot alle som avga sin stemme. Og et maktmisbruk vi sjelden har sett maken til i land vi liker å sammenligne oss med.

Dette fra partiene som forfekter respekt for individets frie vilje. Retten til å bestemme selv.

Vi ser nå at regjeringspartiene er mer opptatt av retten til å bruke narkotika, retten til segway og retten til vannscooter, enn av retten til å bli respektert for en lovlig avgitt stemme i offentlig utlyste valg. Når resultatet ikke passer med regjeringens plan, bestemmer de ganske enkelt at folk ikke vet sitt eget beste. At lokale politikere og kommunestyrer må tas under formynderi og tvinges inn i større kommuner. De har "retten til å ikke bli hørt".

Dette fra partier som i høylydte ordelag har forklart at nordmenn ikke trenger formynderi, besserwissere og moralpoliti. Vi trenger åpenbart mye heller fri cannabis, større kommuner, mindre sykepenger  og valg som ikke tjener til annet enn pynt. 

Hvis noen lurer på hvorfor det er dårlig valgdeltakelse, er det kanskje betimelig å spørre: Kan det tenkes at folk ikke gidder å dra seg ut av sofaen om deres rettmessige stemme ikke blir hørt uansett? Ikke teller. Og er uten betydning for de som representerer landet?  Ser ikke regjeringen at troen på demokratiet undergraves av dette?

En ikke ukjent skriftsamling har engang uttrykt det slik: "Et godt tre bærer god frukt. Et dårlig tre bærer dårlig frukt". Så langt har fruktene vært mindre til helseforetakene, mer bompenger, nye avgifter, kutt i ytelser til de som har minst og kutt i skatt til de som har mest. Vi har en regjering som får makt ved å så splittelse og mistenksomhet mellom befolkningen i eget land. Som tropper opp med skjorter med teksten "God tur"  og et digert anker på et tidspunkt verden har en fortvilet og kostbar flyktningekrise hvor småbarn drukner. Ingen er for å flytte alle flyktninger til Norge. Men jeg ser heldigvis ingen andre som synes det passer å troppe opp med slike motiver nå. Vi har politikere som vekker forferdelse, selv i Trumpland med sine "Lik og del"  når småunger tvangsutkastes på bursdagen sin. Men som ikke har gjort noe med at Norge spar ut i underkant av 300 mill årlig til kriminelle på rømmen. 

Er demokrati for regjeringen rett til dop og billig sprit, men ingen rett til demokrati i praksis? Jeg kommer aldri til å stemme på partier som håner velgerne og latterliggjør de verdier vårt land er bygd på.  Aldri.

En bekjent av meg sa det mer folkelig. "Regjeringa pissa på oss velger'a!"

Godt valg!

 

#valg# #stemme# #demokrati# #regjering# #splittelse# #respekt# #kommunesammenslåing# #tvangsssmmenslåing# #pissa# #folkestyre# #flertall#

Mørkeblå egoisme -Splitt og hersk!

"Alle tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg!"

Mange av argumentene for å stemme mørkeblått er rendyrkede egoistiske. Det er en ærlig sak. Men er det virkelig kommet dit at det er stuerent å svare "Ikke mitt problem"?

Alt handler om din skatt. Akkurat nå. Hva som er selvfølgelige samfunnsoppgaver må vike for det som tjener hvert enkelt individ. Stemmesanking blir å sette grupper opp mot hverandre. Splitt og hersk! Bokstavelig talt. Det er utlendingene sin skyld. De uføres skyld. Ungdommens skyld. Kort sagt de andres skyld at vi betaler skatt. Men bør ikke partier som skal styre landet opptre samlende og med et minstemål av respekt for andre? Vi har vel alle registrert "sleikekommentaren" som falt i en offentlig debatt. Og som avsenderen nektet å beklage. Og nettopp dette er symptomatisk for de mørkeblå, opplever jeg. 

At det kan gå ei kule varmt for noen og enhver er lett å forstå. Men at man tillater seg å slenge med leppa for deretter å forsvare det, er tyngre å svelge. "Morna, Jens!" har vi vel enda friskt i minne. Var det verdig av landets kommende ledelse? Nei. Kan vi vente bedre oppførsel av voksne mennesker i ansvarsfulle stillinger? Ja, jeg synes faktisk det.

Ville det være greit for dere som forfekter "Hver og en får klare seg selv-" retorikken å sette den ene ungen opp mot den andre og forklare at "Vi kunne hatt mye finere ferie, men det får vi ikke. Det er lillesøsters skyld. Fordi barnehagen er så dyr!???"

Å søke ledelse i et helt land ved å skape splid, mistenksomhet og sette naboer og kollegaer opp mot hverandre tolker jeg som et bevis på fravær av skikkelige politiske argumenter. Å.høre debattanter fra langt ut på høyresiden, gir meg dessverre assosiasjoner til barnas retorikk. "Det er ikke min skyld at lillebror skal sove! Dessuten ligger han bare å skriker og bæsjer på seg! Dumme lillebror!!"

Holdningen jeg stadig møter fra Høyre-orienterte har begynt å skremme meg.  "Hvorfor skal jeg betale noe som jeg ikke har bruk for nå? Hvorfor skal jeg betale noe for andre? Det er ikke mitt problem. Vil heller slippe skatt..."

Det norske samfunnet som vi alle er så glad i, er et godt samfunn nettopp fordi vi har blitt enige om å verdsette både liv og livskvalitet. Skape best mulig forutsetninger for alle og respektere forskjellene.

Vi sleper ikke lenger knokene langs bakken når vi går. Som velutdannede individer i det som tross alt er et av verdens beste land å bo i, bør vi greie å se at et sivilisert samfunn fordrer mer enn ren egoisme og navlebeskuelse.

Jeg har stort sett fint liten interesse av kunst og kultur. Men innser likevel glatt at det er noe vi må ta vare på. At det kjennetegner et samfunn som har kommet videre fra ren matsanking.

Jeg har ingen personlig nytte av at det driftes barnehjem og fosterhjemsplasser, sykehjem, eller nå skole, for den saks skyld. Men det kunne ikke falle meg inn å klage over at skattepengene brukes til dette.

Så.ja; vi betaler for veier selv om vi tar bussen. Vi betaler for skole selv om vi ikke går der. Vi betaler for hjemmehjelpere og pedagoger vi ikke trenger. Og vi betaler for trygd til dem som skal ha det. Vi betaler for kreftmedisiner og operasjoner selv om vi er friske. For omskolering og gravferdsstøtte. Fengsler og grensekontroll. Politi og ambulanse. Og beplantning i rundkjøringa.

Hvor mye glede vi har av hver enkelt ting er ikke poenget. Dette er goder et sivilisert samfunn har. Og som flertallet ønsker. Og om det ikke er noe annet enn ren egoisme som teller: Tenk i det minste på at ALLE, hva du enn måtte tro, drar store veksler på samfunnet en eller annen gang i livet. Så selv om du har vært med å betale operasjonen til kollegaen over skatteseddelen, eller trygden til naboen, kan du legge vekk irritasjonen og spørre deg selv om du ikke har hatt bra nytte av norske skattepenger selv. Har du blitt hentet i ambulanse? Operert blindtarmen? Vet du hva det skulle ha kostet?  

Skole har du jo gått på. Videregående også? Lærlingetid hvor staten spytter i både til skolen og lærestedet...? Eller høyere utdannelse? Noen har vel måkt hovedveien når du drar på jobb? Hva med stipend? Rimelig studielån? Bostøtte? Barnetrygd? Tror du absolutt alle har nytte av det til enhver tid? 

Før eller senere vil du også få fordeler av skattepengene som vi andre ikke har noen glede av. Kanskje blir du dement?  Kanskje kronisk syk. Eller du må hentes ned fra fjellet av en hel flokk mennesker som uten tvil kunne funnet på noe annet å fordrive tiden med. Men vet du hva? Det er sånn det fungerer. Du støtter noe i dag. Andre støtter deg en annen gang.

 

#valg# #blå# #mørkeblå# #egoisme# #splitt# #hersk# #egoisme# #ledelse# #argumenter#

 

Kjære stemmeberettigede: Hva i all verden tenker dere på?!

 

 

Lavere skatter, men dårligere rettigheter. Plastposeavgifter og brutte valgløfter. Bomveier og bilavgifter mer enn noengang. Og hvem var det som egenhendig skulle kjøre Krekar til flyplassen? 

Trodde ikke jeg var spesielt politisk interressert. Men når jeg leser at Ap har svakere oppslutning etter fire år med borgerlig styre, må jeg bare spørre: -Hva i alle dager er det som skjer?! Tenker ikke folk lenger enn nesa rekker?

Ifølge Faktisk.no har helseforetakene under sittende regjering blitt fratatt 483 millioner kroner i forhold til det som var forventet i år. Hvor mange korridorpasienter blir det? Hvor mange operasjoner blir utsatt?

Det sies at ventelistene er redusert med 14 dager. Dette tar regjeringen æren for, så vidt jeg skjønner. Men sier ingen ting om at de private behandlingsforsikringene samtidig skyter i været! Bare fra 2015 til 2016 er det over 21000 nye private behandlingsforsikringer. (Nrk 20.7.2017: Voldsom økning i antall private helseforsikringer). Det er nå mer enn 500 000 nordmenn som unngår offentlige ventelister på denne måten. Det er altså et faktum at stadig flere har så liten tillitt til det offentlige helsetilbudet at de kjøper seg ut av helsekøene. Det reduserer selvfølgelig ventetiden på de offentlige sykehusene. Men er neppe et pluss for regjeringens politikk. Likevel går FrP til valg på at vi skal stemme på dem om vi vil at flere skal bli friske raskere! 

Det vi vet er imidlertid at sittende regjering har fremtvunget ytterligere innsparinger i størrelsesorden en halv milliard og at arbeidsgivere og private har overtatt regninga i form av forsikringer. Er det dette vi skal stemme på? Ønsker du å være avhengig av dyre, private forsikringer for å få nødvendig behandling til riktig tid? Skal vi virkelig plukke opp den amerikanske modellen, som har delt inn folk i de som har råd til behandling og de som ikke har det? 

Regjeringen vil ha mest mulig på private hender. Ikke minst helsetjenester. Senest i dag ser vi hva resultatet kan bli når det er profitten som ligger i bunnen. Jeg skal unngå å referere til sak her. Men nøyer meg med å si at syke menneskers grad av velferd aldri bør hvile på enkeltmenneskers ønske om fortjeneste. 

Vi som er voksne har lært at arvesølvet ikke er til salgs. Men regjeringen ser ut til å legge ut alt for salg, uten hemninger. Det er da vi skal tenke på hva som er fornuftige investeringer.  Arver du et hus, er ikke det smarteste å selge fortest mulig. Neida. Du leier ut og sikrer inntekter resten av livet og en arv du kan gi videre til barna dine. Hvor fornuftig er det å kvitte seg med alt som er inntektsbringende for landet, bare for å få litt raske kroner nå? Det er som å selge huset, for å kjøpe bil. Moro en stund. Men så lurer du kanskje på om det ikke var bedre å ha eget tak over hodet. I stedet for å spa mere i andre hver måned.

Javisst. Forutsatt at du vil fortsette å være ung, frisk, at jobben ikke legger ned, rentene stiger drastisk, eller du blir utsatt for en ulykke, kan det tenkes at du for en kort tid har økonomisk fordel av borgerlig styre. Men du kommer ikke til å ha det sånn resten av livet.

Før eller senere mister du jobben, blir syk, faller ned fra stigen, eller mister lasta over foten, blir skilt, får infarkt, dårlig rygg eller psykisk sykdom. Og skjer det ingen slike kriser med deg personlig, vil de uten tvil skje noen som står deg nær.  Hva da?  Hva da hvis du har stemt fram en politikk som svekker rettighetene til fast jobb, sykepenger, trygd, pensjoner og ansettelse i fulle stillinger?  

Vi har jo registrert hvordan de ivrigste forkjemperne for å stanse snyltingen på skattepengene blant våre folkevalgte har sørget for å stille seg slik at de selv tapper systemet maksimalt. Uten at jeg vil peke ut noen konkret her.

Du har fått noen få hundrelapper mer å rutte med. Og nå vil du selvfølgelig ikke miste dem igjen. Men kaksene sparer millioner i skattepenger. Til gjengjeld skal du få mindre sykepenger. Ikke hvis, men når du blir syk. La oss være realistiske. Er dette en god deal for deg?  

De borgerlige har lenge gått hardt ut mot bilavgifter og bompenger i opposisjon. Likevel leste jeg forleden at undersøkelser viste at det aldri har vært så mye bommer på norske veger i nyere tid. 

Skattene har gått ned. Men i ubetydelige summer for folk flest. Det har blitt hundrelapper i lette til Hvermansen, hundretusener i lette til millionærene og millioner i lette til milliardærene. 

Jeg kan forstå at førstegangsvelgere lar seg lure av folkelig og overforenklet pjatt uten reellt innhold. Men for oss som husker 80-tallet - og altså forrige gang de blå fikk styre krana i sandkassa, husker vi hva resultatet var. Felles opprydding etter først gallopperende rente og stigende arbeidsledighet. For noen må tilslutt rydde etter festen. Noen må være voksne og ansvarsfulle og ta drittjobben når de andre har sjanglet hjem og forlatt lokalet. Og regninga må gå til fellesskapet.

Frp fortsetter å stappe penger i folk som ikke engang oppholder seg i Norge, via Nav-systemet. Andre er dømte kriminelle, slik det fremstår i nyhetene. Men Nav strammer løkka rundt kronisk syke som har betalt sin skatt i alle år og bidratt til fellesskapet. Og det er en kjensgjerning at maten på sykehjemmene er plastpakket, oppvarmet  vomfyll. Men nå er det valg. Nå husker politikerne våre gamle og syke igjen. I noen uker vanker det empati og løfter.

Er du under pensjonsalder og syk blir du mer eller mindre betraktet som tiltaksløs og potensielt småkriminell trygdesnylter. Jeg er ikke imot å hjelpe nye landsmenn. Men de bør være nye landsmenn. Ikke snyltere som ikke engang bor her. Til gjengjeld sender vi ut barnefamiler med unger som må gå fra en trygg oppvekst i Norge,  som det eneste stedet de kjenner, til krigsherjede eller farlige områder. 

Hva er resultatet av å svekke arbeidsmiljøloven da? Jo, arbeidsgivere kan med loven i hånd pålegge deg overtid og nekte å gi deg kompensjonen du skulle hatt. Du kan i stedet tvinges til å avspasere. Men er du ikke like fordømt sliten etter 16 timer på jobb, den dagen du MÅ jobbe ekstra?  Mer i lomma på eier er resultatet. Dine små overtidskroner kommer ikke til å skape en ny arbeidsplass. 

Utvidet rett til engasjementer og deltidsstillinger... Hva innebærer det for deg? Jo: Er du så uheldig å komme i jobb på slike vilkår mangler du såkalte faste inntekter og får ikke lån. Ergo må du leie og spa penger i andre i stedet for å investere i fast eiendom, som er en sikker investering, så lenge du ikke overbetaler. Dine barn frarøves verdier i form av arv og din ektefelle må slite lengre alene hvis du faller fra.

Selv får du ingen sikkerhet og ingen mulighet til å planlegge fremover i tid. Og med deltidsstilling tvinges du til å ta alle ekstratimer du kan få på kort varsel  for å skrape sammen nok til å leve av for deg og dine. Altså: Farvel fritid og familietid. 

Mange ideologier har hørtes kjekt ut gjennom tidene. Men ved utprøving kommer de til kort. Ja, blir endatil stygge. At alle skal ha like fordeler og ingen skal eie store verdier mens andre sulter hørtes for mange både riktig og forlokkende ut. Men i vesten er vel langt de fleste enige om at disse samfunnene, når de rendyrkes, ikke er til noen fordel for innbyggerne når man ser hva konsekvensen i praksis blir.

Dette er.nok en brannfakkel for enkelte blåblå. Men det får stå sin prøve. Jeg har ingenting mot enkeltmennesker. Og jeg vet at fritt valg er selve fundamentet i et fungerende demokrati. Men hvorfor stemme mot seg selv? Hvem tjener mest på din blåe stemme? Du, eller kaksene?

Hver gang blått kommer til makta styrkes de rikeste, mens vanlige folk mister sine tilkjempede rettigheter. Så jeg tillater meg å spørre igjen jeg: Hva i alle dager tenker dere på? 

#politikk# #blått# #borgerlig#  #makt# #rettigheter#  #valg# #tenke# #velgere#

 

 

Kjære politiker: En dag blir du også gammel

VelferdsNorge. Vi vet vi er heldige. Likevel ser vi også himmelropende urettferdighet. Oftest overfor de svakeste. De som ikke har noe maktapparat til å forsvare seg.

Hvorfor er det ingen selvfølge at et gammelt ektepar hvor begge er pleietrengende får dele rom sine siste dager? I stedet sender vi dem til hvert sitt sykehjem. Og fratar dem det eneste faste holdepunktet de har igjen.

Hvorfor er det kamp for å få en sykehjemsplass?

Og hvorfor sorterer vi ikke ut de som er godt egnet til helsektoren og belønner de som viser evne og vilje til å gi god pleie og kontakt med de syke? Og tilsvarende omplasserer de som er utslitt eller rett og slett uegnet?

Da min mor ble gammel og syk fikk jeg stifte bekjentskap med begge typer. Ikke minst erfare hvordan helt andre kriterier enn helse og behov ligger til grunn for hjelpen våre gamle får.

Mamma hadde uhelbredelig kreft. Hun slet med en gjennomtrengende angst for døden, det å være alene og for mulige skumle hendelser. Hun begynte også å falle ut helt i korte og lengre tidsrom. Og viste tegn på forvirring. Det var sterke smerter. Dehydrering. Vannfylte lunger. Galleblærebetennelse. Og mye mer. Men sykehjemsplass kunne hun ikke få. Vi tagg og ba. Truet og lokket. Forklarte og diskuterte. Tilslutt sa jeg at jeg kjørte henne ned og nektet å hente henne igjen. "Da setter jeg henne i drosje og utenfor hos deg", svarte mennesket i andre enden. Svaret rystet meg. 

Men hun fikk da plass tilslutt. Og vi var så lettet over å se hvor omsorgsfulle og snille pleierne var med henne. De sørget for frisør. Fotpleie. Tur i kirken. Det var kake hver dag....og de tok på henne. Snakket med henne. Og ikke til. Slike engler fortjener en påskjønnelse.

Men det er unntak. Et par stykker var sure og slitne. De kjeftet på mamma når hun gjorde på seg. Fordi hun spiste usunt. Fordi hun ikke ville ha deres hjelp. Eller spurte pent om noe annet enn servelat i dag?  Til og med når vi var der.

Det verste var likevel sykehjemslegen. Å måtte si at ens nærmeste ikke skal ha livreddende behandling er fryktelig. Vi lovet henne i alle fall å være der. Så da sykehjemmet spurte om hun skulle få den siste pleie der, nikket vi. Hun ble jo lovet nøyaktig den samme pleie som på sykehuset.

Vi forstod ikke hvorfor kreftavdelingen på sykehuset om og om igjen sa at vi kunne ringe når hun kom på det siste og få behandling hos dem. Det var jo bedre å ha henne nærmere og kunne være der mer.

Da de siste dagene kom, fikk vi kontrabeskjed av sykehjemslegen. Nå var det for sent å flytte henne. Og han ville ikke gi den smertelindringen hun trengte! Hun kunne jo dø av det. Og han måtte tenke på karrieren sin! Jeg stirret vantro på ham. Hun lå på palliativrommet. Hadde timer, eller dager igjen. Det var kreft. Døden ville komme den.

Det ble en kamp å skaffe mamma nok lindring. Ansiktsuttrykkene hennes når de tok i henne kommer alltid til å følge meg. Det siste hun greide å si i livet var: "Det hjelper ikke stort"...

Hun ble liggende i tre dager etter dette. Ansiktet fordreides  i smerte. Hun kunne ikke rope eller snakke. Men munnen formet stumme skrik. Vi led med henne.

Noen av pleierne var fantastiske engler. Og jeg ble lettet hver gang de kom. De satte en ekstra sprøyte. Og gjorde hva de kunne. Andre viste til legen. Så svak som mamma var, tålte hun nesten ikke medisiner. Legen måtte tenke på at hun kunne dø av det. Jeg tilbød meg å skrive under på at han og sykehjemmet var helt uten ansvar. Og at vi aldri ville klage om hun døde litt tidligere. Men han nektet.

Det toppet seg da en av disse legetroe pleierskene halte mor opp for tredje gang  den dagen og begynte å skifte klær.

Mors ansikt ble fryktinngytende. Som et stort, vanvittig gap uten en lyd. "Hva driver du med?" utbrøt jeg. "Hun har bare timer igjen å leve. Hun har grusomme smerter og vil ikke dras i og pyntes på. Hun vil være i fred."

Damen så litt oppgitt på meg. "Klokka er over tre. Det er helligdag nå. Hun må jo pynte seg!" Hun dro frem en brodert duk og begynte å tenne lys. "Nå blir det så koselig her atte... Ja, noen vil vente til de er døde. Men det er jo mye finere sånn nå! Så var det finblusen da..."

Jeg mistet besinnelsen. Kastet henne rett og slett ut. Damen var spesialsykepleier. Utdannet til pleie av døende. Og hun insisterte på å skifte klær igjen, så mor var pen mens hun døde?!

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg aldri latt henne bli på sykehjemmet den siste tiden. Jeg ville hørt på sykehuset. Mrn hva visste de, som ikke ble sagt rett ut? Og bør de ikke rapportere leger som de vet ikke sørger for nødvendig behandling?

Vi hører om gamle som nektes å stå opp. Om matbudsjetter som minner mer om krigsrasjoner enn pleie til syke. Om underbemannede avdelinger og overarbeidede pleiere.

Nå er det valgtider igjen. Og de eldre loves gull og grønne skoger.  Men å love eldre pleie i en valgkamp er vel som å love oss andre at politiet ikke skal skyte oss. En selvfølge. Uansett parti. Likevel får det lov å fortsette. Hvor er kvalitetssikringen? Hvor er velferdsnorge for våre gamle?

Kjære dagens politikere: En dag blir dere også gamle. Jeg går ut i fra at dere håper på bedre håndtering enn dere gir våre gamle i dag. I mellomtiden burde det være obligatorisk å tilbringe en uke på sykehjem under like betingelser som de gamle, for alle på Stortinget. Og når du ligger der og slurper vassen, smakløs guffe som er produsert latterlig billig får du kanskje lyst til å gå på do. Eller snu deg. Husk da å vente på tur og  spørre pent om lov. Det er mulig det går i buksa på en travel dag. Og at du får litt kjeft for det. Men trøst deg da med at det ikke er du som bestemmer, når det virkelig blir din tur.

 

#gammel# #politiker# #velferdsnorge# #sykehjem# #behandling#

Angst er ikke noe du kjemper deg ut av på et par dager

De siste årene har stadig flere, både kjendiser og "mannen i gata" fortalt hvordan angsten har lammet dem. Og hvordan de kjempet seg ut av det. Angst er nærmest et motefenomen. Noe hvermansen påberoper seg. Og krever sympati for.

Som pårørende til et menneske med angst vet jeg at denne lidelsen ikke ligger utenpå. Det er ikke synlig for andre. Og det er både feil og farlig å dømme omkring andres helse. Likevel kjenner jeg gang på gang hvordan frustrasjonen bygger seg opp.

For når kjendiser som lever av og i rampelyset står fram og forteller hvordan de følte problemene tårne seg opp, helt de en kveld kjente på både panikk, motløshet og tomhet, for så å kjempe seg ut av det, nok til å bli intervjuet uka etter, eller gå på fest og.jobb dagen etter- Da bobler det i meg.

Alle har dårlige dager. Levd liv. Problemer og minner. Gode og dårlige perioder. Og ikke minst dårlige dager.

At du etter en periode med mye jobbing, press, festing, rusbruk, eller små kriser i livet rammes av kald og lammende skrekk er ingen sykdom.... Det er en helt normal menneskelig reaksjon. Du har en dårlig dag.

At du noen dager trekker deg tilbake og ikke orker noe under en slik periode, er heller ikke sykelig. Du har jo en grunn! 

Hadde du derimot beholdt den samme, lammende panikken og følelsen av forestående krise natt og dag, måned etter måned og år etter år, selv etter at problemet var løst og lang tid har gått... Se da -Og bare da - Har du diagnosen angst.

Når du våkner kaldsvett og skrekkslagen uten noen forutgående grunn og du innser at du ikke greier å ta bilen for å besøke en kompis, bare fordi det er så mye som kan skje. Så mye du ikke kan forsikre deg mot... Og du blir sittende hjemme og grine, kanskje lar være å ta telefonen når han ringer, fordi forklaringen er helt meningsløs og du føler deg som en verdiløs og gæren idiot....Når angsten lurer på deg døgnet rundt og tar styringen over det daglige i livet ditt. Hindrer deg i nødvendige plikter og gjøremål, som jobb, legebesøk, ferie, eller å gå på butikken. Og det bare fortsetter. Uansett hva du gjør... Når besøk av gode venner sender deg rett på potta fordi du er så redd for å ødelegge kvelden med angsten din. Og du ender opp med å tilbringe halve kvelden på do mens en heller tvilsom eim blander seg med middagslukta. Og der blir sittende og riste og skjelve. Kjenne det snurper seg i halsen som noen kveler deg. Svetten renner. Og du er svimmel, kvalm og har en motbydelig følelse av at de sorte flisene på badet blir det siste du ser i livet.  Da har du angst.

Åpenhet om psykiske lidelser er viktig. Og all ære til dem som forteller om sine opplevelser. Men vær så snill å ikke bruke dette til å fremstille andre med ekte psykisk sykdom som tafatte, giddeløse noksagter som ganske enkelt ikke gidder å prøve.

Ingen kjemper seg ut av tung, diagnostisert angst på noen dager. Da har du bare vært engstelig. I høyden hatt et panikkanfall. Som er vemmelig nok. Men ikke kan sammenlignes med kronisk angst.

 

#angst# #frykt# #psyke# #psykisk# # sykdom#

 

Jeg velger bort venninner



Det har tatt tid å komme til et punkt hvor jeg kan erkjenne det for meg selv. Men faktum er at jeg velger bort venner. Både bevisst og ubevisst. Lenge strittet jeg imot denne sannheten. Fordi det bryter med forventningene til hvem jeg bør være. 

Som tenåring hadde jeg mange venner. Både nære og mer perifere. Jeg brukte nesten all min tid med venner. Og hadde det utvilsomt mye moro. Tror jeg var ganske godt likt også. Men som voksen har det forandret seg. Venner er for meg folk som har rett på noe av tiden og kreftene mine. Noe jeg må plotte inn i kalenderen og prioritere foran meg selv. Og disse kreftene finner jeg ikke lenger. Om det er fordi jeg sjelden greier å si nei. Fordi jeg har sykdom i nær familie som krever sitt av både tilpasning og begrensninger. Eller fordi min bestevenninne i oppveksten var svært krevende, vet jeg til dags dato ikke. Trolig er det en blanding av mange ting.

Det å ha en nær venn er av en verdi som ikke kan måles. Men for meg utviklet vennskapet seg til et pliktløp hvor venninna la planer ustanselig og forlangte at jeg deltok. Møtte jeg ikke, kunne hun sende familiemedlemmene sine for å hente meg. Eller for å overtale meg. "Nå er 'a sint...!" kunne de si.

Det gikk ikke lang tid før hun begynte å ringe meg både kveld og natt hverdag, som helg. Hun kunne snakke i opptil tre timer i slengen. Stort sett utelukkende om seg selv. Hvilke ønsker hun hadde. Hvem som hadde sagt hva til henne. Hvilket tonefall de hadde brukt og ikke minst hva de egentlig hadde ment med det de sa. Noen ganger kunne det være at hun var blitt dumpet av en kjæreste, elle hadde kranglet med ei annen venninne. Da ønsket hun gjerne at jeg skulle spionere for henne. Finne ut hvem de var sammen med. Hva de sa om henne osv.

Etterhvert  ble jeg gift og fikk barn. Mens hun stadig var alene. Jeg regnet ikke med at det skulle bli noe problem. Men da hun fortsatte å ringe meg midt på natten for å snakke om følelsene sine, tok det hardt på hele min lille familie.  En natt ringte hun meg klokken to for å snakke om en eks hun hadde møtt og hvordan hun opplevde det.

Mannen min truet med å røske ut telefonledningen, for dette var den gang man måtte nøye seg med hustelefon. Han var trøtt og skulle på jobb. Dessuten hadde babyen vår influensa og høy feber. Og vi hadde akkurat fått henne til å sove.

"Morten skal på jobb", sa jeg til Bente. Vi må legge oss. "Ja, det er klart", svarte Bente. Men fortsatte som ingenting. Da babyen våknet og strigråt forklarte jeg raskt hvor dårlig hun var og at jeg måtte gå. Bente ble irritert. "Vent da! Jeg er jo ikke ferdig enda!" utbrøt hun. Det raknet noe i meg da. Husker ikke lenger hva jeg sa. Men vet at jeg var overtydelig. Og antakelig litt slem.

Det gikk noen år før vi tok opp kontakten igjen. Bente hadde tatt opp jakten på Mortens kamerat. En veldig god gutt som jeg likte godt. Da det skar seg mellom dem, begynte hun som før. Hun ringte flere ganger om dagen. Men var kun interessert i sitt eget. Snakket jeg om babyen, eller våre ting, fortsatte hun med sitt. Kunne i høyden si "Ja, det ordner seg nok", før hun fortsatte med sitt. Nå var det alltid det samme. Hun ville at jeg skulle finne ut alt om ham som dumpet henne. Hva drev han med? Hvor oppholdt han seg om dagen? Hvem hang han med? Hva sa han om henne? Var det en ny dame i bildet?

Første uka tenkte jeg at det var naturlig. Men etter tre måneder virket det mer skremmende. Og jeg hadde ikke telling på hvor mye tid jeg brukte på henne i løpet av en uke. Det var om og om igjen med de samme tingene. Og hver gang hun ville ha siste nytt sa jeg som sant var: At han var min venn og at voksne folk ikke kan holde på sånn. At jeg ikke kom til å grave i hans privatliv og at hun måtte forstå at det var over. Det virket nesten som hun ble mer innbitt av dette svaret.

Tilslutt sa jeg rett ut at jeg måtte ta meg av datteren min og mannen min. Hjemmet vårt og jobben min. Og ikke hadde tid til å holde på sånn. "Du lever og tenker som en tenåring enda," sa jeg. "Jeg orker ikke dette. Jeg er voksen nå. Jeg har ansvar for annet enn ditt følelsesliv og hevntrang. Hva skal du fotfølge han for, når du vet at han ikke vil ha deg?" Jeg ville slett ikke oppsøke steder han var,  bare for å fortelle henne hva han gjorde.

I dag ville vi kanskje kalt dette en mild form for stalking? Det var ukjent for meg da. Men jeg syntes innstllingen hennes var belastende og usunn for oss begge.

Mange år gikk. Og da hun mistet faren sin, hadde jeg skam til å ringe henne og kondolere. Vi hadde tross alt mye tid sammen.

Hun svarte direkte med å kreve at jeg tok meg fri fra jobben og kjørte femten mil for å delta i begravelsen til en mann jeg hadde møtt to-tre ganger. Henne hadde jeg ikke snakket med på ti år. Jeg forklarte at jeg ikke hadde råd til å miste en dagslønn. Men sannheten er også at jeg kjente motviljen i meg med en gang. Hun prøvde å styre meg umiddelbart! 

Jeg sendte blomster og lot det være med det. En uke senere ringte hun. Vi mimret litt om gamle dager. Og jeg kjente at jeg skammet meg litt for å ha skjøvet henne vekk alle disse årene. Og ikke stilt opp nå som hun var i sorg. Hun var jo så blid og hyggelig...Bente spurte med ett om eksen. Hadde vi kontakt? Hvordan var den nye dama?  Snakket han om henne lenger? 

Jeg kjente jeg stivnet. "Det er jo over", sa jeg. "Bruk tid og krefter på de som er verdt det for deg".

Bente snakket halvannen time. Som før,  var telefonen glovarm å holde i. Men nå var det i alle fall mobil. Og etterhvert satte jeg på høytaler for å slippe å sitte med hånda på øret. Jeg sa noen ord om faren hennes. At jeg visste hvordan det var å miste foreldre. At hun bare måtte komme seg gjennom det. Men innså snart at hun heller ville snakke om ei annen venninne som hadde sviktet nå i sorgens stund, ved å si noe ufordelaktig om Bente. Og om en fyr i vennekretsen som hun rotet med. Om ikke jeg også mente han var gal?! I alle fall psykisk syk?

Jeg vet at jeg svarte som en robot. Tomt og med en falsk blidhet som jeg ikke er stolt av. Men Bente virket fornøyd. "Dette er akkurat som før", jublet hun. Jeg skjøt inn at vi også hadde litt å stri med. At Morten var blitt kronisk syk og måtte krangle med nav. At vi måtte greie oss på min lønn og lå søvnløse om natten. Så hun fikk unnskylde at jeg ikke hadde vært mer tilstede for henne nå.  "Så leit", svarte hun. Det var ikke engang et forsøk på å late som hun var interessert. Og hun fortsatte straks med "Ikke at jeg er perfekt, men han sa det på en sånn måte. Du veit; Med de øya og det tonefallet...Trur han mente noe helt annet. Feigt er det!

Jeg husker at jeg kjente på en merkelig blanding av avsky, sympati og sinne. Men aller mest forundring. Hun hadde passert førtiseks år. Men hun hadde ikke forandret seg i det hele tatt. Ingen utvikling. Ingen modning. Ingen interesse for andre enn seg selv.

Hun snakket om farens sykdom kun i forbindelse med urett eller manglende sympati hun var blitt utsatt for. Om kjæresten som burde vært greiere siden faren hadde vært dårlig. Om venninnene som burde vært snillere siden hun var i sorg. En følelse av sorg hadde hun sikkert. Men jeg forstod i det øyeblikket at jeg ikke lenger orket å prøve å være hennes venn.

Hun hadde egentlig aldri tilhørt samme verden som meg.

Hun var som et sugerør i ryggen. Et dren som tappet meg for krefter, tid og sympati, men uten at hun ville gi noe tilbake. Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Og det er leit. For Bente kan være kjempeartig. Utad er hun blid, energisk og full av påfunn. Men også dømmende, kontrollerende og selvsentrert når du blir kjent med henne. Blide og populære Bente var også den Bente som spurte meg hvorfor jeg plukket møkk, når jeg kunne plukke blomster?  Det var hennes gratulasjon da vi skulle gifte oss. Etter alle disse årene hadde ikke livet lært henne noen ting om å omgås andre.

Vi har hatt det mye moro også. Men jeg orker ikke mer. Nå unngår jeg all kontakt som best jeg kan. Det gjør meg kanskje til tidenes dårligste venn. Men erkjennelsen er gjort.

Da jeg lyktes i å bryte kontakten med Bente, ble en kar i blokka mer pågående. Både Morten og jeg syntes begge det var kjempehyggelig til å begynne med. Men ble stadig mer forundret over hvor mye han oppsøkte oss og hvor lenge han ble hver gang. Etterhvert dukket han opp i ellevetiden på formiddagen og satt til vi la oss. Rekorden tror jeg ble fem om morgenen. Da hadde min mann sovnet i sofaen. Og selv kjempet jeg slik med søvnen at tårene rant. Gjesten vår lo av det hele og sa: "Trøtte? Jeg er seig jeg. Jeg kan sitte oppe hele natta..."

Morten og jeg er ja-mennesker. Ingen av oss har noe ønske om å såre, eller fornærme noen. Å be gjester om å gå hjem var noe vi aldri hadde gjort. Det ville være uhørt for oss. Å ikke sette frem kaffe og litt å bite i, ville være direkte uvennlig hos oss. Men hvorfor satt denne mannen og lo av hvor trøtte vi var i stedet for å gå hjem? Eide han ikke folkeskikk? Han hadde spist både lunsj, middag, kakebit og kvelds. En liten konjakker var det også blitt. Hva mer ventet han på?

Det har blitt anstrengt dette også etterhvert. Per kan være kjempehyggelig. Men noe er rart med ham. Jeg vet aldri når jeg overdriver ting og når jeg bør ta det alvorlig. For det er så skiftende. Men vi vet at han tar bilder av oss fra bak gardina i kjøkkenvinduet sitt. Disse lagrer han på PCen sin. Noen av dem har jeg sett når han vil vise oss andre bilder han har tatt. Det virker som en venneting. Men hvorfor tar han bilder i skjul? Uten at vi vet det?

Per kan være veldig grei å prate med. Men også pågående, konfronterende og tidvis ute etter å gi et stikk...Noen ganger får vi alle følelsen av at han prøver å psyke oss ned. Det kan være datteren min som kom lykkelig hjem med førerkort og bil. Og etter å ha gratulert, forkynte han at hun neppe ville ha bilen mer enn noen uker. Før han på rappen stilte minst ti spørsmål om kjøring og regelverk. Hun rakk aldri å svare på noen av dem, før han avbrøt med noe nytt og konkluderte litt hånlig med at hun hadde mye å lære. Selvfølgelig tok jeg henne i forsvar. Men jeg så likevel at han hadde truffet en nerve.

Mannen min kan han komme og hente. Trekke ham bort til noe Morten holder på med og så kreve å få høre "planen". Se tegningen. Høre hva og hvor vi har sjekket... Det kan være noe så enkelt som at vi planter blomster på balkongen. Maler vinduskarmene. Eller setter sammen utemøbler. Da leter han gjerne etter feil. TIng ikke ikke ble 100%. Så triumferer han lenge og høylydt over hvordan han selv ville gjort det. Og hvordan resultatet burde vært.

Noen ganger blir vi selvfølgelig sinte. Får nok. Men da kryper han i støvet. Og er så alene og så elendig og så trivelig at vi ikke har hjerte til å fortsette å være sure. Til dags dato vet jeg ikke om han gjør slike ting fordi han ikke forstår at det ikke er høflig. Eller om han bare gir blaffen. Selv har jeg hatt runder hvor jeg har blitt så sint at jeg har spurt ham hvordan han våger å vise seg hos oss. Og når han da skjønner hvor forbannet jeg er, prøver han med alle midler å være en god venn igjen. Men det sendes stadig små stikk mot hele vår familie og også våre gjester. Noe som for meg er helt utrolig. Han kan for eksempel se på svigersønnen min og si "Jasså... Våken...best du slapper av, før du setter deg...Ble det kort dag i dag også" 

Morten er kroniker. Vi har egentlig nok med oss selv. Per har vi et veldig vanskelig forhold til. Han er veldig snill og hyggelig. Men også veldig frekk og tidvis giftig. Han søker opp våre svake sider. Og vrir kniven rundt, når han skjønner at han treffer. Men så er det jo synd på ham også Lite penger. Syk. Alene. Og med familie og venner som svikter. 

Pers leilighet ligger slik til at han ser rett inn på kjøkkenet og balkongen vår. Vi kan ikke gå ut av leiligheten, uten at han ser det. Og ser det, gjør han. Tidvis urovekkende ofte. Da forter han seg ut for å prate. Unngår vi ham for lenge, kommer han. Gjerne med gjennomsiktige unnskyldninger, som at han har rotet bort lommelykta. Hvorfor skulle den være hos oss? Det virker desperat. Og det gjør det vanskeligere å skyve ham lengre vekk.

Men skal han ha rett til å psyke ut mennesker som allerede sliter fordi det er synd på ham?  De andre i blokka har han stort sett kommet på kant med. De forsvinner, når Per kommer. For Per liker å fortelle hva han mener om ting. Og ikke minst er han glad i regler og lover han kan sitere.

Morten blir engstelig når jeg blir sint. Han vil holde fred med alle. Så jeg prøver å tie. Men jeg tror ikke vi vil få det enklere før vi selv lærer oss å sette grenser for oss selv og hvordan andre får lov til å te seg hos oss. 

Vi inviterer ikke Per lenger. Han blir gjerne tolv-femten timer. Og det er ikke vennebesøk for oss. Ikke vet vi heller om vi da får en kjempetrivelig kveld, eller om han tar for seg en av oss og bombarder med spørsmål og repeterer feil han husker at vi har gjort. Han kan også holde eviglange foredrag om ting som ingen har lurt på, for så å stille kontrollspørsmål etterpå for å avsløre eventuell manglende oppmerksomhet. En gang snakket han en hel kveld om kulepenner. Vi ønsket ikke at han skulle bli lei seg fordi han åpenbart ikke hadde noe å snakke om. Så vi svarte hyggelig så lenge vi greide. Men da det ble tydelig at vi hadde fått nok, ble han irritert.  Mente vi fikk følge med. Da brast jo høfligheten vår også.

Per forventer.å bli forespurt og holdt informert. Han forteller i detalj de få gangene han skal bort, selv om vi sier at det er hans privatsak. Litt uhyggelig var det likevel da han overrasket vrengte opp vinduet en ettermiddag vi kom hjem og utbrøt" Har dere vært borte? Jeg visste ikke det!"

Vi har ofte følelsen av at han følger med. Hører noen ganger lyden av linsa på fotoapparatet som stabilieres på fokuspunktet med riktig blenderåpning før han tar bildet. Men vi ser ham aldri når det skjer. Og han viser det bare unntaksvis frem etterpå. Hva skal han med dem? Og.hvorfor fortsetter han å ta dem?

Noen ganger føler vi det som stalking. Andre ganger tenker vi at det må være manglende forståelse for relasjoner og atferdsnormer. Kanskje et syndrom av noe slag? Alt vi vet er at i hans øyne er vi blandt de aller nærmeste. Kanskje er det vi som overdriver?

Joda. Jeg slipper inn folk. Jeg serverer kaffe og takker for at folk kommer. Men nære relasjoner styrer vi unna nå. Det er vanskelig nok med alle spørsmålene som melder seg omkring Mortens sykdom og alt vi ikke er med på.  Men vi har heller ikke krefter til å håndtere flere som fester seg til oss som en redningsplanke på åpent hav.

Akkurat nå er bekjentskaper flott. Og nok for oss. Det er kanskje ikke vakkert. Heller ikke forventet atferd av samfunnet. Men jeg erkjenner nå at min og Mortens trang til å være hyggelig og forståelsesfulle og aldri si nei, gjør at vi trenger tid alene for å lade batteriene.

Så får vi heller være svikere. Nå skal vi lære oss å sette grenser. Stoppe ting når det ikke er greit for oss. Ikke bite sammen tennene og holde ut for å unngå å såre noen. Og nettopp på den måten vil vi kanskje unngå det vi har opplevd flere ganger nå. At det utarter slik at vi.melder oss helt ut og dermed risikerer å såre mye mer.

"Venninne" "velge" "vennskap" "energityv" 

 

 

 

I år ble nyttår avlyst

Nyttårsaften... Jeg tenker ordet inne i meg. Kjenner på hva det vekker av forventninger og ønsker. Farvel til det gamle og velkommen til det nye. Joda. Men selve kvelden har jeg visse forventninger til. Ikke store greier. Men det skal være god mat, bobler i glasset  og litt kos med mine nærmeste. Sånn har det alltid vært. Og jeg vet ingen annen måte å gjøre det på.

I år planla vi en rolig kveld med et vennepar. Prøvde selvfølgelig å lage ekstra god mat, dekke bordet pent, tenne levende lys ute og inne og holde champisen kald. En viss uro kjente jeg på. For det er ikke alltid det nytter lenger. Uansett hvordan vi prøver. Eller hvor mye vi begrenser opplegget.

Det begynte nok før vi var ferdige med maten."Jeg er så sliten," sa han. "Vondt i hodet også. Og litt svimmel." Jeg nikket. Vi ventet gjester. Nå måtte vi bli ferdige, synes jeg. Men utover kvelden ble Morten stillere og stillere. Forsvant ofte. Noen ganger på do. Jeg er vant til det. Og vet hva det betyr. Hos oss må ingen sitte pent ved bordet til alle er ferdige. Når anfallene rir ham, må han opp. Gå rastløst omkring. Og viser gjerne ubevisst at han ikke vil ha kontakt med noen. Det er ofte litt flaut sammen med andre. Men jeg prøver å late som ingenting. Regler er da til for å brytes! Oftest blir jeg sittende og prate, selv om det er hans venner og familie som er på besøk. Han trekker seg tilbake. Går i kjelleren, setter på TV'en eller tar frem nettbrettet. Flytter seg fysisk vekk, eller snur seg. Slik stenger han verden ute.  Og jeg må svare på spørsmålene. Før prøvde jeg å forklare ham at dette egentlig er dårlig folkeskikk. Men nå vet jeg at det ikke nytter. For dette kontrollerer han ikke selv. Når gjestene går, følger han dem ikke til døra. Og han svarer bare "Ha det" fra et annet rom hvis gjestene roper til ham først. De er på en måte blokket ut.  

I kveld forsvant han fra bordet etter kort tid. Begynte å titte i vinduene. Se på klokken. Måle blodtrykket. Ta tabletter. Og så begynte det. Hyggekvelden vi hadde planlagt ble til en innføring i hans sykdom, oppvekst og hvordan han følte seg akkurat nå. At han var løs i magen. Hadde vondt her og der. Kanskje feber? Og da fyrverkeriet smalt utenfor var han grå og kraftløs og sikker på at han kom til å måtte reise på sykehuset. Han gikk frem og tilbake på gulvet mens han holdt seg for magen.

Morten snakker mye om kroppen sin. Hvor det gjør vondt. Hvordan. Hvorfor. Hva det kan være...Mange av symptomene ligner sykdom han har hørt om fra andre. Eller hatt selv. Uheldigvis har han også en rekke sykdommer, som gjør det vanskelig å skille reelle symptomer fra det som skyldes angsten. "Ikke ta tabletter om du ikke absolutt må," sier leger og psykologer. Men da stiger blodtrykket voldsomt, sukkeret synker mot rødt nivå og han kaver seg opp til det blir uutholdelig både for ham selv og andre. Men han venter i det lengste.

I kveld takket gjestene pent for seg og insisterte på at de hadde kost seg. Jeg nikket og smilte. Men skjønner jo at det ikke var sånn de hadde tenkt seg en festkveld. Når man lover champagne og hummer og gjestene stiller i kjole og clutchveske skal liksom ikke diare og død være en del av samtalen. 

Det er synd på ham. For han gjennomgår sitt eget lille inferno hver gang dette skjer. Men det legger så mye bånd på hva vi kan gjøre at jeg merker det begynner å tære på humøret.

Ferie har ikke vært et alternativ på tre-fire år. Selv ikke en eneste overnatting hos venner og familie er akseptabelt. Siste kinobesøk endte med at jeg satt alene sammen med de vi hadde dratt ut med, mens han flyktet ut hals over hode og satt nesten hele filmen i bilen. Siste konsert er nok seks år siden. Han spydde ned bilen i ren skrekk, stakk av fra reisefølget og satt tilsist alene ved ingangsdøren med vaktens noe tvilende velsignelse. Et besøk til hytta til våre beste venner endte i vendereis etter en times opphold. Vi hadde kjørt i åtte timer for å komme frem og det fristet lite å snu. Men tanken på å ikke være hjemme gav ham panikk. Siste overnatting borte husker jeg godt. Vi hadde med ungene den gangen. De var store nok til å forstå, så da Morten begynte å ta seg til hodet og snakke om ulykke og mulig død måtte jeg prøve å avlede dem, forklare litt og roe Morten. På hjemturen gråt han uavbrutt og nektet å gå inn på båten. Han var "sikker" på at den kom til å synke. Selv i havblikk og med kun få timers tur gjennomgikk han et helvete. Morten satt ved livbåtene. Resten av reisefølget prøvde å roe ham ned. Men måtte gi opp. Mens den dårlige samvittigheten gnagde meg for at jeg hadde fått ham med på dette og for at vi alle fikk ødelagt ferien innså jeg at det trolig var siste turen noe sted. Det er bare ikke verdt lidelsen, skuffelsen, den psykiske slitasjen eller følelsen av at vi alle hadde hatt det bedre hjemme. Vi drømmer uansett ikke om dette. Ikke om endeløs frykt og dødsangst. Ferie skal være avslapning og kos. Ikke kriseberedskap.

Hytta vi leide for noen år siden, som vi hadde gledet oss så veldig til, måtte vi avlyse. Morten sluttet å sove om natta. Vandret rundt i huset. Snakket om hva som kunne skje om han ble syk der.  Han skalv ukontrollert når han snakket om det. Ingen lege kjente ham der. Tenk om han ble lagt inn...Og vi innså alle at det ikke ville bli ferie, men et mareritt. Jeg var så skuffet at jeg gråt. For det var på Averøya, som jeg har drømt om å besøke i mange år. Heldigvis tror jeg ikke han skjønte hvor skuffet jeg var. Og det har jeg heller aldri tenkt å fortelle.

Det har aldri blitt mye turer. Noen få ganger har jeg trumfet det gjennom opp i gjennom årene. Men blir alltid skuffet. Enten må vi snu og dra hjem med en gang. Eller han gråter, ligger våken og er deprimert og redd hele tiden. Det er ikke kos for noen. Jeg har vent meg til dette. Akseptert at turer ikke er et alternativ. Men nå snører nettet seg på alle kanter. 

I det siste har han blitt nervøs nesten hver gang det ringer på døra. Hver gang vi må bort, enten det er til lege, bursdag, jul eller begravelse. Han blir nervøs av ting han spiser. Trim han ikke har gjort. Vind og regn. Sitte på i bil. Ja, alle former for transport hvor han selv ikke er sjåfør. Undersøkelser. Prøvesvar. Nav. Han blir nervøs når jeg er sliten. Eller syk. Og nervøs når jeg kommer hjem, bare i tilfelle jeg er sur. Han blir nervøs når rutinene brytes, selv om det bare er jeg som har sommerferie. Og fordundre meg nervøs når jeg begynner å jobbe igjen. Han er engstelig for brann. Jordskjelv. Orkan. Torden. Jordskred. Høyder. Snøras. Han blir nervøs av alle som venter noe av ham. Og alle situasjoner hvor han ikke har kontroll. Eller ikke kan bestemme selv. 

I dag kjente jeg stikket. Det onde stikket, som sier at jeg er passe lei av at han konsekvent ødelegger erhvert forsøk på å ha det hyggelig. Enten alene, eller med andre. 

Og jeg begynte å tenke på i sommer. Da vi bestilte billetter til et par timers fjordcruise i byen bare for å få en slags opplevelse utenom egen hage. Det endte med at vi kastet billettene og dro hjem. Han taklet ikke tanken på å gå ombord i en båt han selv ikke kunne styre og gråt av både glede og skuffelse da jeg rev i stykker billettene.

At angsten krever ofre av de nærmeste var jeg forberedt på. Men tror jeg aldri forstod at den dagen Morten ble diagnostisert med angst, så ble også jeg det. Hans sykdom blir også min. Og styrer mitt liv nesten like mye som hans. Våre dager styres inn i faste rutiner som gir Morten en slags kontrollfølelse. Jeg oppfordrer ham alltid til å bryte rutiner, om så bare med å gå andre turer, eller lade telefonen etter frokost, i stedet for før. Men rutinene gir trygghet. Rutine gir falsk kontroll. Det er lettest med rutiner.

Nå tror du kanskje at Morten er ubrukelig, eller en overspent raring. Men det er han slettes ikke. Morten nyter stor respekt både fra yrkesliv og privat. Han er kunnskapsrik, pålitelig og fornuftig i alt som angsten ikke styrer. Men arbeid tror jeg ikke han noensinne vil greie igjen. Morten er uansett den beste mannen noen kan ønske seg. Han har alltid stått ved min side i tykt og tynt. Alltid støttet meg når jeg trengte det. Alltid prøvd å forstå, i stedet for å prøve å endre. Og alltid akseptert meg som jeg er. Man kan stole på Morten. Derfor skammer jeg meg i de øyeblikkene da skuffelsen blir for stor over at enda en opplevelse ble tilsløret av hans fokus på egen helse, eller avlyst på grunn av hans nakne angst. Den er mer enn virkelig for ham. Og også for meg. Som ser hvordan han sliter.

Selvfølgelig kunne jeg dra på ferie alene. Gå på kino alene. På restaurant og konsert alene. På julebord alene. Men hva slags ekteskap ville det vært? Og hvilken glede skulle det gitt meg? Det er jo ham jeg vil dele opplevelser og gleder med. Dessuten vet jeg at han da ville vandret hvileløst rundt i huset, bekymret for meg.

Jeg er heldig som har en snill og god mann. Og takknemlig for at vi enda kan våkne ved siden av hverandre og være glade for det, etter så mange år sammen. Angsten er tross alt bare en liten del av ham. Og jeg er nok mer glad i ham i dag, enn jeg var da vi giftet oss. Morten har mange gode kvaliteter. Og jeg har også mine feil, som han må takle. Men i dag tok skuffelsen overhånd fordi det har blitt så mye på kort tid.  Da var det godt å skrive ut følelsene- Og så huske hva som virkelig betyr noe i livet. Nemlig hverdagene. De små, kjedelige tingene som ikke passer i fotoboka eller Facebook.

Verden er full av vonde skjebner. Om noen av mine øyeblikk går i vasken er ikke verdt en tanke egentlig. Men tilsist; I dag var det ikke bare angst. Nå gjorde nettopp omgangssyken sitt inntog i heimen. Håper fortsettelsen blir bedre enn starten på dette året. 

 

#nyttår# #avlyst# #angst# #hverdag# #ferie#

 

 

 

Gud og Mammon går ikke hånd i hånd

-Reis dere opp, så kommer dere lettere til lommeboka!

Det er mange år siden nå. Jeg husker ingenting annet fra denne dagen. Men akkurat denne ene setningen sitter.

Jeg vokste opp i en kristen familie. Det å dele med andre var ikke noe vi var spesielt bra på. Men det lå alltid i bunnen. Selve grunntanken i min tro handler om å hjelpe min neste. Enten det er med penger, en hjelpende hånd, eller bare å gi litt tid. Jeg var ikke så gammel da jeg hørte denne setningen. Likevel klang det hult og merkelig i mine ører. Jeg husker ikke hvem predikanten var. Og det var trolig ment som spøk. Men jeg lo ikke. 

Jeg var veldig ung. Og opponerte litt mot det meste. Kirken var OK. Men traurig og ensformig, med eviglange, merkelige sanger med et språk som hørte til i middelalderen. Og en prest som kunne messe i søvn selv de som ellers trengte tabletter for å blunde. Nyssjerrig på det meste gikk jeg gjerne både på Maran Ata, Indremisjonen og til Jehovas Vitner. Men skjønte fort at enkelte ting ikke var for meg. Jehovas Vitner rådet meg til å slutte skolen i åttende klasse og preke til jeg døde. Det skulle ikke ta lange tiden. Jeg ville trolig ikke rekke å fyllle tretti, fortalte den eldste. Han var den klokeste av dem alle, fikk jeg vite. En diskuterte ikke med ham. JV ble strøket av listen. Maran Ata-tempelet var livlig. Men gammeldags. Og snittalderen var nok nærmere seksti, enn tredve. Musikken hadde litt for mye Åge Samuelsen i seg. Og jeg likte dårlig at hvem som helst tok ordet når som helst. Likevel følte jeg ro der. Jeg ble bedt for, døpt og fikk endatil en nådegave jeg hadde ledd av bare dager i forveien. Etterhvert ble det OKS og gladkristen i frikirkelige ungdomsbevegelser. Det var en fin tid. Vi var på mange turer. Vi hadde vår musikk. Våre tolkninger. Vår idelogi. Vi hadde skjønt det. Og vi hadde det moro! Som alle tenåringer hadde vi skjønt det som tidligere generasjoner aldri skjønte.

I dag har jeg mitt kristne hjem i kirken. Men har tatt med meg mye som jeg lærte av de mer frikirkelige. Forbønn sammen med styrken i et fellesskap der alle bryr seg om hverandre er helt unikt. Jeg.hørte og så mye. Noe var flott. Noe ubegripelig. Men jeg har aldri angret. Jeg traff så mange flotte mennesker. Og opplevde støtte på alle måter. Det skal jeg ikke kjede noen med.

Men enkelte mennesker bet jeg merke i. De finnes overalt. Om du bare ser etter dem. Politikere. Veldedighet. Trossamfunn. Idrett. Hobbyklubber...De er parasitter. Og det er grådighet og selvhevdelse som driver dem. Uansett hva de måtte påstå.  Og de kjennetegnes av å alltid ha en unnskyldning for hvorfor de tapper unødig mye ressurser. Hvorfor det er riktig at akkurat de får mer enn sin andel. Det er ikke sjelden de samme menneskene som peker på andre som bør stramme inn livreima. Uavhengig av tro eller ikke tro har de Mammon som Gud. Grådighet som drivkraft.

Jeg husker godt han som  høylydt proklamerte at Herren hadde kalt ham til å bygge et kjøpesenter i glass. Herren skulle man lyde. Og nå skulle vi ha kollekt! Da skulle vi ikke holde igjen på gavene. Vi var jo pliktige å gi tienden. Og velsignelsen tilbake ville bare bli større jo mer vi ga.

Våre goder hørte Herren til. Og der stod denne karen og gjorde Guds ærend. Heldige oss....Jeg var ikke uenig i idelogien. Bare formålet. Ikke minst grunnlaget, som helt og holdent var hans egne utsagn og tankeliv.

Jeg tillot meg å stille spørsmålstegn ved hva Gud skulle med et kjøpesenter i glass. Skulle det gi flere kristne? Hjelpe de fattige? De ensomme? Men kun i det stille. Generelt tror jeg kristne er redde for å dømme andres tro. Så også jeg. Men jeg styrte unna i ettertid. Det fantes andre som samlet inn til ungdomsarbeid, barnehjem, suppekjøkken til de trengende, eller medisiner og skolebøker. Det foresvever meg enda å være mer verdige formål.

En gang opplevde jeg at predikanten fulgte meg ut og i harme forklarte at dette var min siste sjanse. Beskjeden var fra Herren. Jeg hadde forstyrret prekenen ved å gå ut. Og dermed ødelagt for Gud. Nå var Han lei forstyrrelsene. Og dette var min siste sjanse i livet.

Jeg var fjorten år. Så det gav dårlige odds.

Jeg ler av det i dag. Men dengangen var jeg forbannet. Tenk å lyve på Gud! Når folk harmdirrende gir deg beskjed om at siste sjanse er brukt, må du enten forberede deg for helvete, eller stole på ditt eget folkevett.

Det er dessverre mange som er løgnere. Bedragere. Svindlere. Eller til og med sinnsforvirrede. Noen har mage til å påberope seg Guds vilje i de utroligste ting. Ikke nødvendigvis fordi de bevisst vil lure deg. Men kanskje bare fordi det er mennesker. De gjør feil. Har kanskje klart å overbevise seg selv om at det er greit. Andre bruker bevisst gudsnavnet for å tvinge frem sin vilje. Hvis Gud har talt, hvem tør protestere? Det fungerer i alle religioner. Og mye organisasjonsliv. Nøkkelen er å vinne tillitt. Og skape en posisjon hvor ingen våger å benevne elefanten i rommet.  Hvis en enkelt person har en egen nærkontakt med Gud må alle andre bøye av. Mange farlige sekter helt uten Guds vilje har hatt karismatiske, eller autoritære ledere med denne selvoppnevnte innsikten.

Det er ikke Guds vilje å kneble dine tanker. Da ville du blitt  født uten evnen. Tvert imot har vi plikt til å vurdere bevisene.

Troende tenker sitt. Men er redde for å være kritiske. Vi skal liksom ikke dømme andres tro. Best å holde seg unna i det stille.

Nå er jeg gammel nok til å si vi har en plikt til å bruke hodet. Kristen, eller ikke.

Folk som opptrer i strid med anstendighet, folkeskikk, redelighet, eller sunt folkevett skal du stille spørsmål ved. Vi pilkter å tenke selv.  

Tigger noen penger av deg, så legg merke til klærne. Klokka. Smykkene. Bilen. Og gjerne huset. Spør hvor de bor. Og sjekk ut kåken på Streeetview. Aller helst kan du sjekke likningen, eller søke på navnet under proff.no. Der vil du finne rollene i næringslivet, så sant det er Nuf, eller AS.  Lever de i luksus og ikke har noen skikkelig jobb vet du hvor pengene går. Et seriøst selskap legger frem regnskap som viser hvor mye som går til saken. Og hvor mye som går til administrasjon. Er det Guds vilje at du utsetter tannlegen, så andre kan kjøpe Rolex? 

#Mammon# #Gud# #tigge# #penger

Når mor er ei kontrollerende heks



Få ting i livet kan måle seg med kjærligheten mellom mor og barn.  Den er trolig det sterkeste du noensinne vil oppleve. Det aller vakreste. Men kanskje også det mest opprivende. For mens båndet styrkes mer for hver dag den lille sparker i magen din, for hver gang du ser den lille hånda på ultralyden og fra det øyeblikk du får ser den lille i øynene, vil det også komme dager med løsrivelse, vekst og økende selvstendighet. Noen konflikter er ikke til å unngå. Og de kan være vonde nok. Rett og slett fordi følelsene dere imellom er så sterke. Fordi det alltid vil være ungen din, uansett hvor sint hun er og uansett hva hun har gjort. Fordi hun trenger å styrke sin selvstendighet for at hun engang skal kunne stå på egne ben, selv om hun kanskje velger feil kampsaker underveis. Og ikke minst fordi du alltid vil ønske å beskytte henne, selv når hun vokser deg over hodet og får egne barn. Men vi vet at det kommer en dag da vi må evne å trekke oss tilbake. En dag da vi må stole på at vi har gitt henne et godt fundament å bygge videre på. Rett og slett en dag da vi må betrakte henne som en likeverdig voksen. 

Det er dette vi vil. Mer enn noe annet ønsker vi å se våre barn bli trygge, selvstendige voksne som klarer seg selv. Dette er målet vårt. Og plikten vår, som foreldre. Hvorfor er det da så vanskelig å la det skje?

For noen kommer brytningstiden raskt. Plutselig har de flyttet hjemmefra, fullfører studier og kommer hjem med samboer og unge. Og kanskje føles det som et godstog har dundret gjennom livet ditt. Men du er likevel glad og stolt over å se hvem de har blitt, selv om huset brått virker stille og tomt om kveldene.

Andre bruker lengre tid. Tar mindre skritt ut i livet. Kanskje så små at du blir bekymret. Skulle de ikke ønske seg ut av redet nå? Tenke litt på kjæreste og fremtid?  Men du støtter dem der de er og oppmuntrer dem til hvert lille skritt bort fra deg, selv om en del av deg har lyst til å holde fast litt til.

Noen ganger legger jeg merke til at det har oppstått feil i denne prosessen. Løsrivelsen blir ikke komplett. De flytter seg kanskje litt. Men navlestrengen er ikke kuttet. Noen ganger fordi barnet er usikkert. Og noen ganger fordi mor er ei kontrollerende heks.

Idag skjedde det rett foran ansiktet mitt. 

Jeg var i et selskap. Ei lita tulle stabbet bort til meg og jeg ble sittende og snakke med faren. Mens han sitter og prater kommer plutselig ei dame på min egen alder.  Hun tar uten videre barnet ut av armene hans og sier "Hun skal skifte bleie nå". Hun forsvinner med ungen, kommer etter en stund tilbake, setter barnet på gulvet og sier: "Bestemor må gå nå. Bare en liten stund. Ikke vær redd. Mimmi må gå. Men kommer snart tilbake!" Stemmen er unaturlig høy. Som om hun tilstreber oppmerksomhet. Eller en reaksjon?  Barnet leker ufortrødent videre med far. Og bestemor stanser. Og gjentar seg selv. Enda høyere.  "Ikke gråt!" Ungen titter opp. Sutrer litt. Alles oppmerksomhet er rettet mot henne. Og jeg kjenner ufrivillig at hun har fått den avskjeden hun kan si seg fornøyd med. Nå kan hun gå.

Faren ser på henne. Men sier ikke et ord. Han fortsetter der han slapp, med å skifte til pyjamas og gi barnet litt mat. Etter en stund kommer det jeg antar er mor. Foreldrene smiler til hverandre, før moren overtar, med spørsmålet "Har mamma gitt henne mat"?

Han nikker. Bekrefter at han har gitt henne kveldsmat og at hun har ny bleie. "Tenkte vi kunne ta en tur til lekeparken med henne i morgen...Hun koste seg jo sist".

Kvinnen nikker. Det er ei pen, ung jente. Jobber på advokatkontor kan hun fortelle, så hun har nok et godt hode også. Så snur hun seg mot faren til barnet og sier: "Jeg skal høre med mamma. Hva hun har for planer". 

Jeg kan ikke hjelpe for at samspillet mellom disse menneskene begynner å oppta meg. Faren ser vekk. Lavt sier han: "Kunne vi ikke dra bare vi tre?" Hun rister på hodet. "Da vet du at mamma blir lei seg. Dessuten er hun så flink med Emma. Og vi er enige om at hun faktisk er viktig i Emmas liv".

Jeg burde gått vekk. Dette var ikke for mine ører. Men jeg greide ikke.  Nå reiser faren seg med barnet på armen. "Vi har gjort ting med mora di fem dager på rad. Og hele forrige helg bestemte hun alt vi skulle. Nå tenkte jeg for oss tre. Bare oss tre."

"Nå begynner ikke du, altså"...

Jeg ble heldigvis opptatt med noen andre en stund. Men kort tid senere så jeg bestemoren ta barnet fra faren mens hun høyt forkynte: "Nå er Mimmi her igjen! Alt er bra. Nå er Mimmi her! Da barnet like etter begynte å sutre, gikk bestemoren resolutt bort til faren. "Hva har du gitt henne å spise egentlig??! Hun gråter. Hun gråter aldri hos bestemor." Samtidig stryker hun barnet og laller: "Mimmi er her nå. Mimmi er her!" 

Barnet blir gitt faren igjen. Han roer henne. Vugger henne frem og tilbake forsiktig til hun nesten sovner. Da er bestemoren der igjen. "Nå må vi måle feberen, for hun var ikke i form i dag tidlig". Faren trekker barnet forsiktig til seg. "Hun sover.. " sier han lavt. Dama griper barnet. Hever stemmen. "Må jeg virkelig ringe helsesøster og be henne forklare dette med barns temperatur for deg??! Trodde ikke det skulle være nødvendig!"

Jeg ser bort på barnets mor. Ganske vantro. Nå må hun vel gripe inn? Men hun bare snur seg og går vekk. Og faren blir stående stum og stille noen sekunder før han begynner å rydde vekk lekene. Tilslutt greier jeg ikke tie stille lenger. Han har blitt skjemt ut offentlig av svigermor, sviktet av sin kjære og gjort til lillebror for sitt eget barn. Bestemor er bulldoser. Hun dominerer åpenlyst. Vekker et sovende barn for å demonstrere hvor viktig hun er. Forteller barnet til stadighet at hun trengs. Bare når Mimmi er der, er alt bra. Bare Mimmi vet best. Og hun overkjører faren uten å blunke. Beskylder ham mer eller mindre åpenlyst for å være en dårlig far...Fokus er åpenbart ikke på barnets beste. Heller ikke mor og far. For meg er hun en demonstrasjon på en kontrollerende kvinne som aldri tillot datteren å bli voksen. Og nå er i full gang med å rasere forholdet til både samboeren og det lille barnets oppvekst. Bestemor er gift for den lille familien!

Det raker meg ikke. Men jeg spør likevel så lavt jeg kan. "Hvorfor finner du deg i det??" Han titter opp et øyeblikk. Kanskje vurderer om han skal svare. Så sier han: "Det er dette. Eller ut. Hun har gjort det klart at hun velger mora foran meg. Og jeg vil være hos ungen min".

Jeg har snakket med barnets mor tidligere. Hun virker intellegent. Flink med mennesker. Dannet. God utdannelse. Likevel er hun vettløs når det kommer til moren. Og det eneste jeg kan tenke er: Slipp for Guds skyld taket i ungene deres når tiden er inne! Ikke innprent dem fra spedbarnsalder at du er det eneste viktige i deres liv. Ikke gjør dem avhengige av deg.  Barn skal ikke gifte seg med mor og oppdra barn sammen med foreldrene. De skal få vår støtte i oppgaven. Men da som en familie.

For denne unge moren er jeg redd sjansen har kommet og gått. Men jeg tviler på at hun forstår det usunne i hennes egen mors innblanding. Så får vi håpe at ikke også neste generasjon må lide for samme feil.

Ingen er perfekt. Men å slippe taket litt etter litt er en del av ditt barns oppvekst. Gjør du ikke det, hindrer du ditt barns naturlige utvikling. Ditt barns vandring på veien til å finne seg selv og sin livspartner. Sitt eget liv.

#mor# #heks# #kontroll# #barn# #slipp# #forhold# #voksen#

 

Sjefsråna'n og småsvina



Enkelte svin har den særegne egenskapen at de gjerne tramper over og klatrer på andre svin. Slik grafser de til seg mer enn egen andel i troa og blir ekstra store svin. De andre svina vil ofte ha nok med å få trynet opp fra gjørma og få slikket sårene sine. Men noen få av storsvina karrer til seg så mye at de kan legge seg til fine vaner. Får de ture frem lenge nok kan det være at de like gjerne mesker seg i champagne og trøffel og endatil trekker i dress. Disse svina har gjerne utviklet en egen moral og et velutviklet selvbilde.

I egne øyne er sjefsråna'n det beste bingen kunne blitt tildelt. Et aktivum for alle de kultne suggene som aldri fikk utdelt noe større over snyteskaftet, men heldigvis en god porsjon bakstøkke, så de i alle fall kan brukes til noe. De småsvina som selveste Råna'n har bruk for, vil være så heldige å nyte godt av forholdsvis store og velassorterte smuler fra Sjefens bord både ofte og i stort monn.

Uheldigvis kan dette ta en brå vending om Sjefsråna'n ikke lenger har bruk for deres tjenester. Derfor er småsvina ofte nøye med å la Råna'n klatre som han vil, når han vil og hvordan han vil. Disse svina legger seg ofte til en holdning med lavt,  sølete tryne, full kjeften av godsaker, en underlig svai over svinekammen og et oppadrettet, stort blikk. Også kjent som hundeblikket. 

Det er som regel en del vanlige smågriser som blir funnet skadet i løypa etter Råna'n og Co. Råna'ns moral er klar. "Først meg sjøl, så meg sjøl og kanskje litt til de lydigste, hvis det gagner". Han heftes ikke av foreldede og mislykkede teorier om rett og galt. Hvem fikk noengang trynet fullt av trøfler med sånt? Nei, Råna'n vet at han må klatre om han vil opp. Da må nødvendigvis noen være i bunnen. De må nødvendigvis bli sølete og få noe brukne rygger om de ikke tåler vekta. Men slik kommer han opp fra søla. Slik kan han holde dressen ren og trynet fullt. Slik får han mange venner.

Det er suverent å være Råna'n. Alle småsvina ser opp til ham. Han har fått det til. Han vasser i sugger. Tar for seg av buffeten livet har satt fram for ham. Det han vil ha, det tar han. Noen ganger bare for at de skal huske hvem som er sjefen. Noen ganger fordi det gir ham en sånn deilig kribling i magen når han suger tak i det en av smågrisene nettopp er i ferd med å gape over. Og kanskje aller mest når han får griselabben bakpå ei fin sugge.  Han tar seg aldri bryet med å sjekke suggas reaksjon. Hva skal ei sugge med meninger uansett? Det eneste han trenger er bakparten. Bakparten er fine greier.... Fuglene vet hvorfor hodet ble satt på. Er bare bråk i den enden...Han slafser ubevisst i seg en dollarseddel som har ramlet ut fra skinkene hans.

Hender det blir bråk med de andre smårånene. Men ikke noe han behøver å la seg hefte med....Der var det ei fin ei!

Gryntingen når nye høyder når han dundrer etter henne. Liker å prate litt med "gutta" etterpå. Litt om størrelsen på jura. Formen  på skinka. Det er bare å ta for seg. Han er jo selveste stjernegrisen! I hvert fall i egne øyne.

Noen ganger får et slikt Svin lyst på mer. Ganske ofte, faktisk. Ja, ofte mye mer. Da vil Svinet styre gården. Kanskje landet. Universet kunnet vært noe.....

Da samler Svinet rikdommen sin. Både i tilhengere, mat og støtte. Det er kjekt med det. Når mange er avhengige av din nåde, er det få som ikke trår støttende til. Så vasker han snyteskaftet, klatrer opp på trona av halvdaude smågriser og tar i mot applausen som må komme.

For et slikt svin kan sjokket bli stort hvis det plutselig er noen som roper: Han er et svin! Det hadde han da aldri tenkt seg. 

 

#svin# #råna# #sjef

Du som vet alt: Angst står ikke skrevet i panna



"Så Morten nede ved veien i dag. Ute på tur. Ser fin ut han nå." Du står der så uskyldig og vennlig. Smiler. Ingenting avslører hva du virkelig vil si, før du kremter og fortsetter: "Hvorfor har han ikke begynt å jobbe igjen da"?

Der kom det ja. Jeg hadde håpet du var annerledes. Men nei. Jeg smiler. Men det er falskt. Og vi vet det begge to. Merker at jeg snur meg halveis bort og flytter blikket vekk. Du skuffer meg. Jeg orker ikke å se på deg akkurat nå. Men jeg svarer, slik jeg alltid gjør. Er flink med ord. Og veloppdratt nok til å ikke la irritasjonen bli alt for synlig. "Skinnet kan bedra, vet du. Han har noen gode dager, men det er mye igjen. Vi tar en dag av gangen". Du nikker. Klapper meg såvidt på skuldra."Jaja. Godt å se ham så fin i alle fall. Han var langt nede på sletta her. Er vel fort halvannen kilometer det...Han greier det da?"

Jasså. Du gir deg ikke. Og jeg som trodde du var et hyggelig, fordomsfritt menneske. Men nå lyser bygdedyret i øynene dine. Du krever svar.

"Ja", svarer jeg med så alminnelig stemme som mulig. "Gåing er en del av treningsopplegget hans. Når han greier det, skal han gå så mye som mulig."

Du nikker. "Får hilse da. Han er vel snart i full vigør tenker jeg. Hadde noe ryggtrøbbel selv jeg, for noen år siden. Vondt som...." Du flirer. "Men det kom seg fort det, vet du. Det går hvis en vil...Og så har jeg liksom aldri vært typen til å legge meg sjuk heller jeg da".

Sånn. Da fikk du sagt det. Jeg sier høflig at jeg må hjem med isen og at du må hilse hjem. Minner meg selv på at du ikke forstår. På alt du ikke vet. På alt du ikke kan noe om, selv om du hadde vondt i ryggen en gang. Men i dag hjelper det ikke.  Hvorfor kan du ikke bare la ham være i fred? Hva gir deg rett til å utbe personlige opplysninger om andre?   Forstår du virkelig ikke at jeg ville fortalt deg alt du lurer på hvis det var greit for ham og meg? At vi ikke gjør det betyr ganske enkelt at det ikke er din sak! Fatter du heller ikke at det ikke er alle helsemessige opplysninger om andre som du har rett til å vite om i detalj? 

Da jeg kommer inn i stua ligger du på sofaen. Du sover, selv om TV'en står på høyt og lyset fra taklampa treffer deg midt i ansiktet. Du ligger med det ene benet litt opp og ryggen i en vridd bue for å få benet i riktig stilling. Tallerkenen med brødmaten står på bordet. Det er ei halv skive med ost igjen. Jeg kjenner på den med pekefingeren. Den er ikke tørr enda. Ved siden av ligger blodtrykksmåleren og blodsukkermåleren. Den siste målestripsen ligger halvveis oppå nåla enda. Og jeg vet.

Selv om jeg ikke har vært hjemme på ni timer vet jeg tydelig hva som har foregått. Hvordan dagen hans har vært. Jeg forstår at jeg må håndtere middag og oppvask i dag. Like sikkert som at han kommer til å ville hjelpe meg. 

Dette startet i natt. En helt vanlig natt for Morten. Han var ganske heldig og fikk sove noenlunde greit, bare avbrutt av føling, smertestillende for ryggen og en tur på do. Andre  ganger våkner jeg av at han går hvileløst omkring i huset. Ingen av oss forstår helt hvor denne voldsomme uroen kommer fra, men vi forstår at noe av det har røtter helt tilbake til en vanskelig og utrygg barndom. Likevel var han i full jobb fram til nylig. Dyktig som få og derfor også alltid i en ansvarsfull lederstilling. I to-tiden kryper han gjerne under dyna ved siden av meg hvis kvelden har vært tung. Han kan bli liggende og stirre ut i mørket etter å ha prøvd alt fra lesing på sengekanten til å tvinge øynene igjen. Og akkurat i det jeg tror han har sovnet forstår jeg at den rir ham igjen. Den stadig økende følelsen av at han aldri får se dagslys igjen. Har han likevel sovnet, våkner han dyvåt av svette etter et livaktig mareritt som alt for mye ligner på livet hans. Da må han opp. Går til vinduene og ser ut. Det er ingenting å se der ute. Det vet vi begge. Men han blir stående. Prøver å finne trusselen han kjenner nærmer seg, men han vet det egentlig ikke selv. Det er ikke noe der.  Han setter seg. Skrur på TV'en. Glaner inn i skjermen en stund uten å ane hva han ser på.  Hjertet vil dunke hardere. Han blir svimmel. Prøver å fokusere på nyhetene i lokalavisa på bordet. Men det er en håpløs kamp.
 
Noen ganger greier han å mobiisere uante krefter og tvinge seg selv til å fokusere på noe annet. Men denne gangen kjenner han at han er for svak. For sliten og trøtt.
 
Det begynner å sprenge i hodet. En verkende, bankende følelse som snart sender glimt av lyn inn i hodet. Han vet ikke om han virkelig har disse migrenelignende lynene for øynene, eller om det bare skjer inne i hodet. Men han kjenner frykten presser på. Dette kan ikke være normalt! Han vet at det ikke er normalt!
 
 
 
Så sinnsykt vondt... Han reiser seg igjen. Går ut på kjøkkenet for å tvinge hendene til å sette inn kopp og skål i oppvaskmaskinen bare for å få tankene vekk et lite øyeblikk. Men ute på kjøkkenet aner han ikke lenger hvorfor han er der. Vet bare at han snart går i gulvet. Knærne svikter. Han har ingen krefter. Musklene er helt visne. Han løfter hendene for å ta seg for. Er rett før han spyr nå. Men hendene slipper taket i kjøleskapsdøra. Det må være føling! Vær så snill å la det være føling!
 
Han måler. Skjelvende, mens han holder druesukkeret i den andre hånden. 7,8....Det er ikke føling. Bare det ikke er...en ny runde...Han visste det kom tilbake. Visste det kom til å skje igjen. Den helt for jævlige hodepinen. Tunga som plutselig slutter å virke. Det er et nytt slag!
 
Svetten som har haglet ned over ryggen og ansiktet føles plutselig kald. Han fryser så veldig. Slår på varmen litt mer, men kjenner øyeblikkelig hvordan han blir enda mer svimmel og skifter tilbake igjen. Vettskremt stavrer han seg inn i stua og setter seg igjen. Han våger ikke stå lenger. Setter på seg mansjetten til blodtrykksmåleren og trykker på knappen. Det går en evighet før tallene kommer til syne. De bekrefter det han frykter. 180 over 95. Noe er galt. Om ikke slag, så er det hjerteinfarkt han er i ferd med å få. Det klemmer til i brystet. Han tar etter telefonen. Må ringe etter meg før det blir for sent. Nå! Før tunga kutter ut helt.
 
Hodet sprenger. Hjertet slår urytmisk. Kvalmen vokser i ham. Rosen på bordet blir mer og mer utydelig. Konturene forsvinner. Han skilner ikke lenger tastene på telefonen. De flyter sammen i et underlig mønster. Han prøver å rope på meg. Men stemmen er svak og han  ombestemmer seg. Det er ingenting å gjøre. Dette skal jeg slippe å se.
 
Det er altså nå det skal skje....
 
Han vil ikke dø! Han er ikke klar! Han er ikke ferdig. Med noe.
 
Timene går mens han venter på den siste, ultimate smerten. Kroppen er spent. Hver muskel er forknytt. Han skifter mellom å skjelve av kulde og svette av den intense varmen som kommer innenfra ettersom blodtrykket når nye høyder. Kan det likevel være...? Det føles som han har løftet vekter i timevis. Musklene er stive og kraftløse. Et sted langt bak i hodet er det noe som sier ham at han burde ha spist noe. Sukkeret raser hvis han er redd. Men mat er ikke et tema lenger. Ingenting betyr noe når alt likevel er slutt. 
 
Han orker ikke mer. Men det er ikke hans valg. Så har han sett meg for siste gang da. Slik ble det. Og Tom-Erik...Det føles som noen strammer grepet rundt halsen hans. Får ikke luften verken inn eller ut. Føler pulsen banker i tinningene. Kjenner hvert eneste, ville hjerteslag i hele kroppen. Det siste? Han vil at det skal være over. At dette skal ta slutt. Men han er livredd for at det skal være slutt. For at dette er slutten.
 
Etter tre timer innser han langsomt at han ikke føler seg så ille lenger. Kvalmen har sluppet taket og han ser tydelig igjen. Angstanfallene har kommet på løpende bånd og avløst hverandre så ofte at han ikke kan skille dem fra hverandre. Egentlig har han nok følt seg litt og litt bedre i nesten et par timer. Men det har likevel vært så ubehagelig at han ikke har registrert bedringen. Han er sliten, svett og klar for en dusj. Sår og lemster overalt. Det er fremdeles trangt i halsen. Musklene skjelver av utmattelse etter å ha stått i spenn hele tiden. Men han er glad. Det er over. Det var bare angsten denne gangen også. Bare angst.....De kunne jo prøve dette, de som sier at han får ta seg sammen....
 
Han dusjer, tvinger ned litt corn flakes bare for å unngå føling mens han sover fordi han vet hvordan angsten kan dra blodsukkeret rett ned på et øyeblikk. Han er trett og sikker på at han vil få sove nå. Og det gjør han da også. Om enn urolig og med mange skremmende drømmer.
 
Om morgenen står han opp til vanlig tid.  Føler seg optimistisk. Hadde vært så sikker på at det var et nytt slag. Alle symptomene hadde stemt. Takknemligheten over at det er over gir ham lyst til å klemme noen. Han sender meg en SMS i stedet. "Glad i deg. Og glad for at jeg har deg!"
 
Han spiser, setter sprøyter og tar medisinene. Prøver å gå rett, slik at ikke ryggen skal belastes skjevt, selv om han kjenner hvert skritt helt ned til fotsåla. Vet godt hvordan det blir senere hvis han tillater seg å gå litt skjevt fordi det føles så mye bedre akkurat nå. Det straffer seg. Han unner seg et kokt egg og litt juice før han går ut. I dag skal han være flink. Gå en lang tur. Ta kontroll. Få slutt på tullet.
 
Han kommer en halv kilometer. Hører på fuglene. Kjenner varmen fra høstsola i ansiktet. Livet er egentlig ikke så aller verst. Han smiler til den gamle mannen han går forbi og tar seg i å lure på om han noensinne vil bli like gammel som ham. Ryggen er ikke så aller verst. Hadde jammen spist egg i dag...Det er litt kolesterol det. Og juicen inneholdt vel egentlig for mye sukker. Men han skulle jo leve!
 
Det står noen blåklokker langs veikanten. Han blir stående og beundre de spinkle, skjøre stilkene som overlever i de skrantne, tørre veikantene uten noen form for stell. Kostholdet hans var kanskje ikke så bra som han likte å tro? Mens han funderer på dette oppdager han plutselig vindkastene som slår imot ansiktet. Vimpelen foran ham står rett ut. Blåser det plutselig så mye? Han hater vind! Så uforutsigbar. Så sterk. Og det er ingenting han kan gjøre. Brått tenker han på alle nyhetssendingene. Avrevne tak. Garasjer blåst til pinneved. Angsten griper ham igjen. Like plutselig som vindkastet vekket ham fra hvilen i tankene. Han går resten av turen raskere enn han egentlig greier for å komme seg fort hjem igjen. Må sjekke at vinduene er igjen. Hvem av disse trærne kunne blitt farlig om det virkelig kom ei skikkelig kule? Hva med de rundt huset? Han skrur opp tempoet. Gir blaffen i hvordan han går. Skal bare fort hjem. Fortere. Fortere. Han hiver etter pusten. Vet bare at han må hjem.
 
Ryggen verker når han kommer inn. Prolapset hadde ikke godt av at han prøvde å løpe det siste stykket. Men det føltes som det viktigste i verden å komme seg hjem fort. Nå vil han sikre huset mot vindkastene. Best å være sikker. En vet aldri. På nyhetene sier de at det ventes storm. Han fryser. Og griner. Hva er dette? Hvordan ble det sånn? Tilslutt sovner han utmattet på sofaen. Når han skjønner at jeg er hjemme vil han trolig få dårlig samvittighet fordi middagen ikke er klar og huset er uryddig. Jeg har jo vært på jobb, stakkar. Jeg er jo sliten.
 
Mannen som stoppet meg i dag hadde kjørt forbi ham da han løp hjem i panikkangst mens hjertet hamret i kroppen, ryggen verket og skrekken kjørte blodsukkeret ned på et minimum mens blodtrykket steg til rødt nivå på rekordtid. Fordi Morten greide å flytte føttene raskt akkurat da så denne mannen en snylter som er mer enn frisk nok til å jobbe. Han så Morten et kvarter i løpet av et døgn på 24 timer. Han ser ikke når Morten ligger våken om natta og vrir seg i dødsangst, eller smerter fra den ødelagte ryggen. Han ser ikke når mannen min tumler ut på kjøkkenet uten å se hvor han går fordi han uten å vite det har blitt engstelig og dermed kjørt blodsukkeret rasende hurtig ned på føling mens han sov. Han ser  ikke når han sitter  inne i dagevis fordi smertene driver ham til vanvidd, han ikke får sove og ingen stol eller sofa kan brukes. Han ser ham ikke når han sjekker vinduene før han går ut med søpla, så han slipper spørsmålene. Han vet ikke hvor redd Morten er for å glefse til folk han kjenner. Alt han ser er en en 45 år gammel mann som tilsynelatende er frisk nok til å gå tur uten problemer. Han ser ikke hvordan ansiktet fordreies i smerte når han tvinger seg til å gå normalt, eller hvordan han kan få igjen for innsatsen ved å bli liggende på sofaen de neste to dagene. Og jeg tar meg i å ønske at denne nyssjerrige hedreviteren får kjenne på det selv. Hjelpeløsheten. Angsten. Smertene. Alt dette som Morten aldri har valgt og ikke har noen kontroll over. 
 
Fordømmelsen fra alle de som er friske er tung å bære for ham., Aller verst er de som har hatt en snev av noe en gang. De som mener seg berettiget til å dømme. Men jeg ønsker dem virkelig ikke dette. Jeg unner ingen det jeg har sett Morten lide seg gjennom de siste årene. Ikke bare med sykdommen. Men også med NAV. Mistroen. Kampen. Uvissheten. Å aldri vite om du får penger neste måned, avhengig av om saksbehandleren har glemt saken, blitt sykemeldt, eller vurdert deg annerledes nå, uten at du har fått beskjed mer enn en uke før pengene kuttes. Rådgivende leger som innrømmer at de aldri har lest saken, eller tatt i papirene, men likevel har overkjørt alle spesialister i saken hans.  De stille kommentarene fra folk som tror de kjenner ham av typen: "Jasså, du er på beina..."  før de megetsigende ser på sidemannen og fortsetter: "Sykemeldt enda? Men det går bra detta, da?"
 
Og han svarer. Prøver å smile. Og fremstår frisk og fin. Men egentlig vil han skrike. -Nei det går ikke bra!!. Jeg er her for å trene musklene i ryggen så jeg ikke blir verre. Ja, jeg greier å være på treningsstudioet under påsyn av treneren for å prøve å vedlikeholde det som er igjen av skroget. Men det er stor forskjell på å greie å gå en tur på en times tid på en god dag, etter å ha dopet meg ned på smertestillende og beroligende, og å møte på jobb hver dag og yte i åtte timer uten stans.
 
I går prøvde han seg på bursdag hos broren. Det endte med at han rømte hjem. Skamfull og med hamrende hjerte. Det var så mange der. Alle ventet noe av ham. Og alle ville vite hvorfor han dro hjem fra kinoen forrige gang. En forklaring. Den han ikke kan gi.
 
Så ja. Morten er Naver. Men du vet ingenting om hans helse eller hans dager selv om du ser ham langs veien. Og du vet ingenting om hvordan han har det selv om du har hatt kink en gang. Det er nemlig ikke alt han forteller deg. Noe er for vondt. For flaut. Og han vet at du ikke ville forstå. Ville du gått til en med Kols og sagt at du kom deg på beina selv om du hadde bronkitt en gang? Og at du vet hvordan det er? 
 
Et gammelt ordtak sier at du aldri skal dømme noen uten å ha gått flere mil i deres sko. Kanskje trenger vi alle å bli minnet om dette. 
 
 

--

 

 

Yrkesvilleder?

-Jeg snakka med veilederen igjen i dag. Er så flink han! Sa jeg måtte satse mot den kreative sida mi. Klart det! Er det jeg vil jo!

Jeg har hørt litt om dette nå. Og prøver for folkeskikkens skyld å ikke avsløre nøyaktig hva jeg tenker.  Interesser og selvutvikling... Alt dette er fint og flott. Men jeg vet ikke hvor mye mer tøv jeg greier å svelge unna. Når fikk en skolelei tenåring med middels karakterer og høyt fravær sist plass på ei sånn linje?! Og bør en ha ansvaret for flysikkerheten når en ikke husker å lufte bikkja? 

Men Linda er fornøyd. Hun ler. -Han skjønner sånne ting. Er det han kan, da liksom. Finne et yrke som er interessant og i tråd med våre evner da! Jeg vil ikke bare -bare gå på jobb, liksom. 

-Så nå vet du hva du vil bli?

Hun nikker. -Jepp. Vi snakka lenge om det. Jeg tar kunst og håndverk og så programmering noen år. Og så må jeg bare skaffe noen kontakter i de største selskapene. Skal designe spill da! For det liker jeg!

-Jasså...

Jeg ser opp. -Spill du. Har du vurdert hvor lett det er å få en sånn jobb? 

-Næh. Han mener jeg må følge drømmene mine. Bruke interessene mine.

-Vet du om noen ledige jobber da? Sjekket dere rekrutteringen? Gjennomsnittsbetalingen for de som er i det markedet? Blir du da ansatt? Eller selvstendig? 

Linda er tydelig irritert. Hun er ikke så gammel enda. Og blir stadig oppgitt over hvor pessmistisk og sidrumpa mora hennes er. Så jeg prøver å appellere til fornuften. -Hjalp han deg å finne riktige skoler og linjer og sånt da? Hva er feil med noe trygt og normalt som frisør, forresten? Sykepleier.. Du er jo så skolelei.

-Neei...

Hun ser litt vekk. Begynner å sjekke Facebook. Egentlig vet jeg at jeg neppe når frem etter dette. Men hun titter opp et øyeblikk. Lenge nok til å si; Ja, det - Eller så er psykolog helt greit da.

Gudskjelov! Et ordentlig yrke. Problemet er bare: Hvor ofte kommer en inn på psykologstudier med 3.4 i snitt?  Men jeg støtter henne selvfølgelig. Ber henne søke på det hun vil. Drar den utbrukte frasen om at det viktigste er å få et papir på at hun kan noe. Er noe.

Da høsten kommer begynner datteren min på maskin -og mekk. Det var der hun kunne få plass. Etter at alle foregående valg var på studier hun aldri hadde sjanse til å komme inn på. Hun gråter da hun kommer hjem. Dette passer ikke for henne. Og hun ender på nærbutikken.Men der trives hun i alle fall. Og det er ærlig arbeid. Ikke noe galt i det. Men jeg tar meg i å forbanne den lille besserwisseren av en yrkesveileder som har villedet henne frem til å ikke få et yrke som gir et fagbevis.

Jeg prøvde å få henne til å søke på frisør. Helsefag. Økonomi. Noe hun kunne komme inn på. Og få til. Men denne fremmede mannen velsignet mitt barns urealistiske drømmer om rikdom og moro i stedet for å hjelpe henne på veien.

Hvorfor anbefalte han henne å søke studier han visste at hun hadde liten sjanse til å komme inn på? Hvorfor ha fokus på hva som er moro, i stedet for hvor det er ledige jobber? Hva man faktisk kan jobbe med? Hvilken verden lever disse menneskene i?

Jeg har en jobb. Den går jeg til hver dag. Gjerne etter et ublidt møte med vekkerklokka. Jeg er der i åtte timer. Mange av oppgavene ligner det jeg gjorde i går. Noen særlig wow-faktor har den ikke. Men det setter mat på bordet. Og heldigvis er det en jobb noen trenger og ønsker at jeg gjør. Som noen er villig til å betale meg for. 

Hvorfor villede våre unge til å tro at yrkeslivet handler om å ha det interessant hver dag? Ingen jobb er morsom etter fem år. Ikke engang om det var hobby før. Det er få overraskelser. Du takler det som kommer. Det kalles erfaring. Og er ettertraktet vare.

Interesser og visjoner er flott. Men bør vi ikke lære våre håpefulle å se mot hva samfunnet er villig til å betale dem for, mer enn hva de har lyst til? Hvilke jobber de faktisk passer til? Og hvilke linjer de kan komme inn på?

Alle vil helst bli filmstjerne, toppblogger eller supermodell. Men de færreste blir faktisk det.

Joda. De har et ansvar selv. Og foreldrene må ta sin del av skylda. Men hvorfor skal ungene sendes til yrkesveiledere som villeder dem til å tro at det å overleve bare handler om å ha det moro?  Stilles det krav til denne yrkesgruppens kvalifikasjoner overhodet? Hvilke undersøkelser gjøres for å måle deres rådgivning?  

Unger skal vokse opp. En del av dette er å lære ansvar, forpliktelser og krav. Å dulle dem inn i en fantasi som gjør at de kaster bort sine muligheter er ikke veiledning. Det er sabotasje av foreldrenes oppdragelse. Eller forsøk på det. Og en femtenåring er mer enn klar for å kjøpe meningene til dem som sier det de vil høre. 

Ja. Dette er litt omskrevet. Og selvfølgelig er det mye mer i bildet. Men hvilken kvalitetskontroll har vi på disse veilederne?

Er du ikke God Nok?!

"Nå er tykke lepper ut" leser jeg om dagen. Det slutter ikke å forundre meg. Slengbukser kan være ut. Pilotbriller kan godt være ut. "Sæggebukser" kan med fordel være ut. Men lepper? Kroppsdeler?

Trenger vi å lure på hvorfor unge jenter er så villige til å legge seg under kniven når moteguruene uten skjensel skriver om trender i kroppsfiksing like ubesværet som hvilken kjolefarge som er hottest i år? 

Hvis du er femten år og leser motespaltistene på samme måte som presten leser skriften; Hvordan påvirker det deg å lese at leppene dine er helt feil? Ingen liker sånne lepper lenger. Det er helt ut!  

De fleste av oss over 40 husker hvor viktig det var å passe inn. Ikke henge etter. Ha de riktige 501-jeansene. Problemet for våre barn er at hypen har sklidd helt ut. Nå handler det ikke om å ha platåsko eller ikke. Men om å ha riktige lepper eller ikke. Kardashianrumpe- Eller ikke. Og kroppen  skal ikke manipuleres bare en gang. For trender skifter, må vite. Hovne lepper som er stive av injeksjoner er kanskje hot i dag. Men om et år skal  de smalnes og gjøres bredere. 

Unge, friske og pene jenter legger ut bilder av seg selv og opererer seg løpende etter innspill fra bedrevitere som mener noe om hvordan de burde se ut. Alt i en meningsløs søken etter en aksept de aldri vil kunne få fra andre enn seg selv, uansett hvor mange likes de får. Noen ender opp med vansirede kropper. Andre blir seende ut som en mellomting mellom Donald Duck og Barbie, med rumper store som flytebrygger, midje som vitner om alvorlig spisevegring og lepper som dekker halve ansiktet som en sugefisk.

Jeg har nyheter til dere som ubesværet skriver om årets aksepterte kroppsformer i samme penselstrøk som årets hotteste styling av skjorta; Kropper følger ikke trender!  Det er ikke noe som er "in" eller "ut" med lepper, rumper eller pupper. Det bare er!  Ingen er like. Og alle har forskjellige preferanser på hva de liker,  så det går helt fint! 

En normal kropp er ikke perfekt. Det vil være små skjevheter. Et øye som er større eller en nesetipp som peker optismistisk oppover. Normale kropper har kanskje flat rumpe, men generøs byste. Eller flott bakende. Men noen kilo ekstra. Kanskje er du veldig slank. Vær glad for det. Tyngdekraften vil ikke plage deg like mye som oss andre. Kanskje har du stor byste. Vær stolt av den.  Normale kropper er forskjellige. Og i stadig endring.  Etter hvert vil puppene sige sørover. Magen får strekkmerker. Huden blir slappere. Og grevinnehenget sniker seg kanskje innpå. Eller kanskje du trener som besatt og opererer deg jevnlig for å unngå aldringstegnene. 

Å leve sunt, trene og ta vare på seg selv står det respekt av. Men spør du meg er det noe dypt forstyrrende ved å se 70 år gamle mennesker med trommeskinn i ansiktet som vrenges til en grimase når de prøver å smile. 

Ja, mange plastiske operasjoner er mer enn vellykket. Og i mange tilfeller er det lett å forstå at en forandring kunne bety mye. Men har du bare en normal kropp med et normalt ansikt; Hva er det som skaper dette behovet for perfeksjon? Og er det verdt risikoen?  Forventer du å bli lykkelig etterpå? Få mer respekt? Bli mer elsket? Tror du alle vil synes du er pen om du bare fikser leppene, eller innser du at det for mange er starten på en livslang krig de aldri vil kunne vinne?    

Ett er nemlig sikkert: Er du heldig, kommer du til å bli gammel. Og du kan trene og operere og smøre så mye du vil. Men kroppen din eldes. Og det er de færreste som greier å se ungdommelige ut, uten å bli mer skremmende, enn vakre.

Som unge torpederes vi av voksne som forteller oss hvordan vi bør være. Med dårlig selvtillitt og liten livserfaring er det mange som lar media sette standard for hvilke krav som stilles til dem. Som voksne jobber vi fremdeles med selvtillitten og innser at kravene bare øker. Vi har alle lest om supermødrene! De som trener flere timer om dagen, bruker timer på shopping hver uke, gir barna hjemmelaget helsekost og nybakte boller med den største selvfølge - Og i tillegg deltar på alle dugnader, innsamlinger og holder enestående barnebursdager som det går gjetord om. Den gode mor er veltrent, ungdommelig, lager mat fra bunnen av, baker kaker og brød til stadighet, er fremadstormende karrierekvinne og lever i en privat kokong av ren lykke. Selvfølgelig uten unntak nysminket, rett fra frisøren og med ukentlige besøk på spa. Man må ta vare på seg selv! 

Noe er feil i dette bildet damer... Døgnet har bare tjuefire timer for oss alle. Hvis mor har flere timer til rådighet til egen pleie og trening hver dag for å holde sitt perfekte ytre korrekt etter arbeid, overtid, middag, lekser med barna, impulsiv kakebakst og obligatorisk kjøring til fotballtrening,  allidrett og rideskoler må det være noe annet som lider. For vi må alle sove...

Må disse lykketrollene aldri pusse vinduer og stryke klær? Vaske huset og holde håret om natten for unger som spyr og griner om hverandre? Pusse opp, eller male panel? Hjelpe gamle foreldre? Støtte venner og familie i små og store kriser? Jeg sier ikke at alle disse kvalmende lykkelige supermødrene svikter. Men jeg sier at noe må prioriteres vekk når en selv skal prioriteres opp.  Eller er det rett og slett ikke en riktig fremstilling vi får? 

Tenk litt over det, før dere stuper under kniven for å føle dere bedre, jenter. Vil det virkelig hjelpe å fikse puppene, eller må du ta full overhaling og likevel ende opp usikker og tom?

Har du tenkt på at du kanskje ikke trenger den operasjonen, bare en bekreftelse fra kjæresten din på hvor flott du er? Kanskje trenger du aller mest å få høre fra ham som er alt for deg at han elsker deg nøyaktig som du er? At du er god nok. Og at han blir helt tom i hodet når han ser på deg?

Jeg kjenner også på det. Du verden så fint om jeg kunne fjerne linjene i ansiktet, sy fast puppene på et dertil egnet sted og fjerne valker og strekkmerker. Det skulle vært noe! Men vet dere hva? Jeg ville fremdeles ikke vært fornøyd med meg selv. Ville fremdeles vært usikker i blant. For den tilfredsheten og selvsikkerheten vi alle søker, kommer innenfra. Og jeg tror det kommer til oss den dagen vi kan se oss i speilet og akseptere den vi er. På godt og vondt. Ikke før.

 

#utseende #helse #skjønnhet #mote #trend #jente #krav #god #nok #kropp #krav #media #normal #tykke #lepper #ut #supermødre #plastiske #operasjoner #kosmetisk #kirurgi #selvtillitt

 

 

 

Unødvendig og uinteressant av Christensen

"Moren" omhandler Wenche Behring Breivik og er skrevet av Marit Christensen. Jeg sitter med boken i hånden, ser ut som et stort spørsmålstegn og funderer: Hvorfor skulle denne i det hele tatt utgis? Og hvorfor i all verden var jeg dum nok til å betale gode, norske penger for den?

Sjelden har jeg måkt meg igjennom en så hemningsløs mengde uinteressante sider i en biografi. Verre er det at Marit Christensen i et håpløst forsøk på selvforsvar har flettet inn sine egne meninger som en del av boka. Det er en aktiv sammenblanding mellom hovedpersonen og forfatterens eget liv,  opplevelser og betraktninger. Tilsynelatende er det ikke gjort få grep for å få små, hverdagslige ting til å virke store og viktige. Tagging omtales flere ganger. Man får nesten inntrykk av at det ikke var annet å vente når guttungen tidvis løp rundt med sprayboks i Oslo by og i tillegg var liten og spinkel. Det er åpenbart heller intet til hinder for å trekke frem mennesker som lever i beste velgående. Ikke minst fremstår forfatteren som en blanding av fagperson og nær venn av avdøde på annenhver side. Det ser nesten ut som om leseren skal tro at utgivelsen av dette røret er noe som gjøres utelukkende for å tjene samfunnet. Og kun i den beste mening. Alt for å tjene en større sak enn seg selv . At personen den handler om ønsket å stanse utgivelsen og hadde dette som ett av sine siste ønsker på dødsleiet sees det glatt bort fra. At avdøde heller ikke har noen mulighet til å korrigere innholdet er tydeligvis heller ikke til bekymring. Og det fremstilles nærmest som om Christensen visste bedre hva denne kvinnen virkelig ønsket, enn kvinnen selv. At dama sa klart nei, er bare forvirring. Marit, hennes venn, visste bedre. Dessuten var Wenche så omskiftelig.

Gud forby at det noensinne skulle bli umulig å skifte mening i dette landet. Eller at ens siste vilje umyndiggjøres av selvoppnevnte forståsegpåere.

Dette er ikke bare dumt. Men direkte patetisk. Skulle tro at Wenche Behring Breivik ønsket å utgi noe som kunne forklare verden der ute at hun ikke støttet 22.juli  på noen måte og at hun også fikk ødelagt livet sitt av dette. Det er skrevet under dekke av venn. Men pekefingeren er til stede, og slik jeg leser det, med små hint om at hun i alle fall ikke var en god mor. Wenche lukket øynene litt iblant og tidvis fortrengte hun ting hun ikke kunne endre eller håndtere. Kanskje hadde hun en noe redusert mestringsevne i utgangspunktet. Hun var endatil en smule blind for sine barns mulige feil. Og bagatelliserte negative innspill.

Denne fremstillingen kan umulig være gitt av noen med stor kunnskap om den menneskelige psyke eller erfaring fra det å være foreldre. Wenche Behring Breivik ser ut til å dele sine feil med en god andel av norske foreldre. Heldigvis blir ikke ungene massemordere av den grunn. Skilsmisse, lite penger. og en tidvis irritert far kan jo forsåvidt være utrivelig. At folk i tillegg kan slumpe til å ha et sexliv kan jo være sjokkerende og sikkert forstyrrende for sjelslivet til enkelte. Men neppe noen grunn til at det ble avlet frem en terrorist. I så fall skulle det vært nokså folketomt her i landet.

Hele denne gavepakken er lekkert ispedd et lett dryss "avsløringer" av typen flekker på pleddet i stuen. og "tisset i buksa". Små, historiske anekdoter helt uten tilknytning til personene forøvrig og med tanker omkring forfatterens egen barndom og ungdom er til overmål lagt inn i et gjennomtrengende forsøk på knytte et visuellt bånd mellom forfatteren og hovedpersonen i tid og rom. Dette lykkes ikke. Og skaper bare et enda sterkere inntrykk av rot og en manglende evne til å skille egen person fra hovedpersonen. Hvem og hva Christensen egentlig forsøkte å skrive om, er for meg uklart. Og hvordan noe av dette kan kaste lys over 22. juli forblir en gåte. Wenche Behring Breivik har ikke blitt mye klarere. Til det er forfatterens egen synsing for fremtredende. Men vi blir velsignet med små episoder fra hennes venner, families og slekts liv som sikkert tjener til ubehag for de involverte.

"Moren" er for meg ikke historien om Wenche Behring Breivik. Den er historien om Marit Christensen. Og heller ikke da er den særlig interessant.

 

 

Tvangsparring av hund

Tvangsparring

 

Leste til min forskrekkelse hos NRK om Pomeranian-tispa som ble utsatt for tvangsparring med sin egen halvbror mens eier ble mer eller mindre "tvunget" til å se på inntil hunden nådde et stressnivå hvor hun mistet livet. Hva som rent fysisk er dødsårsaken er ikke fastslått. Men det er vel kanskje god sjanse for at hunden ville ha levd i dag om den ikke hadde blitt utsatt for dette umenneskelige og hensynsløse traumet som kenneleieren skal ha kalt en normal parring.

Jeg kjenner ikke til hva som ellers er normalt. Og har heller ingen kjennskap til denne saken spesielt. Så min uttalelse må bli på generelt grunnlag. Men om tvangsparring/ voldtekt assistert av hundeeiere eller oppdrettere er normal prosedyre må det være på høy tid å forby denne praksisen ved lov og sørge for at det blir satt inn ressurser på å avsløre dette. Ikke minst må det være klekkelige bøter for utøvelse av denne typen overgrep mot et hjelpeløst dyr. Det bør være ethvert anstendig menneskes opplagte ansvar å melde fra om slike ting.

Etter mitt syn bør en person som utfører slike handlinger fradømmes retten til både å eie dyr, eller ha omsorg for barn i all fremtid da det avslører en grunnleggende og uhyggelig brist i normalt følelsesliv, empati og respekt. Evner man ikke å sette seg inn i, eller vise forståelse for hva kjæledyret går igjennom og hvordan eieren opplever dette kan man fort være skremmende nær psykopatiske trekk hvor ønske eller evne for normal medfølelse er svekket såpass at man ikke bør ha mulighet til håndtere hjelpeløst liv, være seg dyr eller mennesker. 

Trodde jo også det er en kjent sak at man ikke parrer dyr i nær slekt.  Men hører jo at det foregår på såkalte valpefabrikker eller hos useriøse oppdrettere. Som sagt kjenner jeg ikke denne saken. Men jeg etterlyser i høy grad straffeforfølgelse av denne typen dyremishandling og håper noen kan fortelle meg at man ryker på en god fengselsstraff eller i det minste en uforglemmelig bot når man bedriver ren mishandling av dyr, på denne eller andre måter. 

Det er da uhyggelig at mennesker som anser assistert voldtekt av kjæledyr som normalt, har anledning til å gå løse blant oss andre og kanskje gå hjem og ha omsorg for små barn, eller demente, gamle på sykehjem? Jeg vemmes.

I tilfellet Pomerian-tispa håper jeg eieren straffeforfølger saken så langt det lar seg gjøre og sørger for at vedkommende som var ansvarlig for denne grusomme og brutale episoden får pålagt litt  "tvang" i sitt eget liv i form av en klekkelig bot eller en god, lang ferie bak lås og slå. Så kan jo vedkommende tenke litt på hvordan det hadde vært om en selv var blitt utsatt for den tvangen hun utøver mot dyr og kaller normalt......Om nå dette stemmer.

Vond bakst med Sukrin?

I et alvorlig anfall av søken etter sunnhet har jeg noen ganger nå forsøkt å bake med Sukrin, som jeg innbiller meg er noe av den beste sukkererstatningen på markedet nå. I gjærbakst går det ganske bra så lenge man innser at hevingen skjer inne i ovnen og man beholder noe ordentlig sukker. Jeg har brukt ekstra lett melk og en blanding av Vitahjertego' smør og olje. Det blir litt tørrere enn vanlig gjærbakst, men egentlig helt greit. Kaker derimot.....

Jeg har forsøkt tre forskjellige oppskrifter, men hver gang blir vi nokså lange i fjeset! (Les: Hestetryne!)

Bakepulverbaksten blir flat, kompakt og med en bitter ettersmak som overhodet ikke kan kalles godt. På nettet leser jeg likevel om den ene etter den andre som forteller om den fantastiske supersunne kaken sin? Jeg fatter det ikke. Sist gjorde jeg et hederlig forsøk med en sjokoladekake hvor kremen var basert på sukrinmelis, kakao og pisket eggehvite. Hun som hadde postet innlegget, syntes den var aldeles nyyyydelig! Vi smakte èn gang - og kastet hele elendigheten.....Hva er feil med oss? Prøvde også en Roede-oppskrift hvor kremen ble så sur at gjestene drakk en halvliter kaffe til hver bit.  Men Roede syntes åpenbart den var god...Vel, smaken er som baken. Forskjellig så det holder.

Dette er direkte destruktivt for selvbildet : )  Å trøkke ned vonde kaker med et tvangsmessig glis er verre enn å ikke spise kake. 

Har noen en vettug, spiselig og ikke minst: God oppskrift med sunne oljer/smør og søtningsmidler?

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits