Partienes valgreklamer; Stadig nye intellektuelle hyder

-Har du opplevd bli vt i regnet noengang?  Joa..

-Har du vondt i hue' akkurat n??  Takk som spr, men....??

-Synes du frre skal ha vondt i hue'? Er du lei av bli vt?  

-Da stemmer du p oss!!

Hva er detta for svada og spryt partiene kjrer reklame p om dagen?! Blir rablende ghahal!!! 

KAN VI IKKE LIKE GJERNE STEMME OM UTLENDINGA SKA' HA SAMMA VRET SOM OSS? 

Totalt meningslst

 

#valg #reklame #stemme

Regjeringa pissa p oss velger'a!

Demokrati, eller folkestyre, kjennetegnes ved at befolkningen har innflytelse via frie valg. I Norge velger vi representanter som hndterer dette p daglig basis. Strre og viktigere saker har vi folkeavstemming om. Det er demokrati i praksis. 

Respekten for demokratiske prossesser er grunnleggende for Norge som nasjon og er dypt rotfestet i vr kultur. Ja, alt vi tror p. Heldigvis kunne ingen av vre politikere komme p se bort fra resultatet av en folkeavstemming. Det ville vre uhrt i et sivilisert land hvor ingen skyter utenfor stemmelokalene. Ingen folkevalgt med respekt for seg selv og sine velgere ville komme p kaste en stemme i spla.

Vi vurderer, diskuterer, veier for og imot -Og bruker vr demokratiske rett til  vippe vektskla i den retningen vi etter nye vurdering mener er best. S er det flertallet som avgjr. Det er Norge, slik vi kjenner det. Norge i rdt, hvitt og bltt, med bunader, resflelse for felles verdier og stolthet over det generasjoner fr oss har ftt til.

For noen r tilbake hadde vi EU-avstemming. Flertallet sa nei. Og som verdige deltakere i et demokratisk samfunn respekterte vre politikere avgjrelsen som falt. Og gjorde sitt beste i en situasjon hvor slett ikke alle var enige i utfallet. Vi er stolte av dette samfunnet. 

N har det vrt folkeavstemming i mange kommuner. Kommunesammensling har vrt luftet. Og folket har diskutert, vurdert og veid for og imot. Brukt sin borgerrett og avgitt sin stemme. I mange kommuner har flertallet talt. Og flertallet sa nei. Tilhengerne har svelget tapet. Motstanderne har jublet. For slik fungerer demokratiet. Nr flertallet har talt er saken avgjort.

Sittende regjering bestemte imidlertid at kommunene som stemte nei, likevel skal tvangssammensls. Stikk i mot folkeviljen. Stikk i mot resultatet av valget. Og stikk imot lokal kunnskap. Og dette forsvarer de. Med iver.

Det er vanskelig ta inn over seg at vi i dag har en regjering i demokratiet Norge som tilsynelatende ikke respekterer demokratiske prossesser. Og penlyst forsvarer det. Det er svik mot alle som avga sin stemme. Og et maktmisbruk vi sjelden har sett maken til i land vi liker sammenligne oss med.

Dette fra partiene som forfekter respekt for individets frie vilje. Retten til bestemme selv.

Vi ser n at regjeringspartiene er mer opptatt av retten til bruke narkotika, retten til segway og retten til vannscooter, enn av retten til bli respektert for en lovlig avgitt stemme i offentlig utlyste valg. Nr resultatet ikke passer med regjeringens plan, bestemmer de ganske enkelt at folk ikke vet sitt eget beste. At lokale politikere og kommunestyrer m tas under formynderi og tvinges inn i strre kommuner. De har "retten til ikke bli hrt".

Dette fra partier som i hylydte ordelag har forklart at nordmenn ikke trenger formynderi, besserwissere og moralpoliti. Vi trenger penbart mye heller fri cannabis, strre kommuner, mindre sykepenger  og valg som ikke tjener til annet enn pynt. 

Hvis noen lurer p hvorfor det er drlig valgdeltakelse, er det kanskje betimelig sprre: Kan det tenkes at folk ikke gidder dra seg ut av sofaen om deres rettmessige stemme ikke blir hrt uansett? Ikke teller. Og er uten betydning for de som representerer landet?  Ser ikke regjeringen at troen p demokratiet undergraves av dette?

En ikke ukjent skriftsamling har engang uttrykt det slik: "Et godt tre brer god frukt. Et drlig tre brer drlig frukt". S langt har fruktene vrt mindre til helseforetakene, mer bompenger, nye avgifter, kutt i ytelser til de som har minst og kutt i skatt til de som har mest. Vi har en regjering som fr makt ved s splittelse og mistenksomhet mellom befolkningen i eget land. Som tropper opp med skjorter med teksten "God tur"  og et digert anker p et tidspunkt verden har en fortvilet og kostbar flyktningekrise hvor smbarn drukner. Ingen er for flytte alle flyktninger til Norge. Men jeg ser heldigvis ingen andre som synes det passer troppe opp med slike motiver n. Vi har politikere som vekker forferdelse, selv i Trumpland med sine "Lik og del"  nr smunger tvangsutkastes p bursdagen sin. Men som ikke har gjort noe med at Norge spar ut i underkant av 300 mill rlig til kriminelle p rmmen. 

Er demokrati for regjeringen rett til dop og billig sprit, men ingen rett til demokrati i praksis? Jeg kommer aldri til stemme p partier som hner velgerne og latterliggjr de verdier vrt land er bygd p.  Aldri.

En bekjent av meg sa det mer folkelig. "Regjeringa pissa p oss velger'a!"

Godt valg!

 

#valg# #stemme# #demokrati# #regjering# #splittelse# #respekt# #kommunesammensling# #tvangsssmmensling# #pissa# #folkestyre# #flertall#

Mrkebl egoisme -Splitt og hersk!

"Alle tenker p seg selv. Det er bare jeg som tenker p meg!"

Mange av argumentene for stemme mrkebltt er rendyrkede egoistiske. Det er en rlig sak. Men er det virkelig kommet dit at det er stuerent svare "Ikke mitt problem"?

Alt handler om din skatt. Akkurat n. Hva som er selvflgelige samfunnsoppgaver m vike for det som tjener hvert enkelt individ. Stemmesanking blir  sette grupper opp mot hverandre. Splitt og hersk! Bokstavelig talt. Det er utlendingene sin skyld. De ufres skyld. Ungdommens skyld. Kort sagt de andres skyld at vi betaler skatt. Men br ikke partier som skal styre landet opptre samlende og med et minsteml av respekt for andre? Vi har vel alle registrert "sleikekommentaren" som falt i en offentlig debatt. Og som avsenderen nektet beklage. Og nettopp dette er symptomatisk for de mrkebl, opplever jeg. 

At det kan g ei kule varmt for noen og enhver er lett forst. Men at man tillater seg slenge med leppa for deretter forsvare det, er tyngre svelge. "Morna, Jens!" har vi vel enda friskt i minne. Var det verdig av landets kommende ledelse? Nei. Kan vi vente bedre oppfrsel av voksne mennesker i ansvarsfulle stillinger? Ja, jeg synes faktisk det.

Ville det vre greit for dere som forfekter "Hver og en fr klare seg selv-" retorikken sette den ene ungen opp mot den andre og forklare at "Vi kunne hatt mye finere ferie, men det fr vi ikke. Det er lillessters skyld. Fordi barnehagen er s dyr!???"

ske ledelse i et helt land ved skape splid, mistenksomhet og sette naboer og kollegaer opp mot hverandre tolker jeg som et bevis p fravr av skikkelige politiske argumenter. .hre debattanter fra langt ut p hyresiden, gir meg dessverre assosiasjoner til barnas retorikk. "Det er ikke min skyld at lillebror skal sove! Dessuten ligger han bare skriker og bsjer p seg! Dumme lillebror!!"

Holdningen jeg stadig mter fra Hyre-orienterte har begynt skremme meg.  "Hvorfor skal jeg betale noe som jeg ikke har bruk for n? Hvorfor skal jeg betale noe for andre? Det er ikke mitt problem. Vil heller slippe skatt..."

Det norske samfunnet som vi alle er s glad i, er et godt samfunn nettopp fordi vi har blitt enige om verdsette bde liv og livskvalitet. Skape best mulig forutsetninger for alle og respektere forskjellene.

Vi sleper ikke lenger knokene langs bakken nr vi gr. Som velutdannede individer i det som tross alt er et av verdens beste land bo i, br vi greie se at et sivilisert samfunn fordrer mer enn ren egoisme og navlebeskuelse.

Jeg har stort sett fint liten interesse av kunst og kultur. Men innser likevel glatt at det er noe vi m ta vare p. At det kjennetegner et samfunn som har kommet videre fra ren matsanking.

Jeg har ingen personlig nytte av at det driftes barnehjem og fosterhjemsplasser, sykehjem, eller n skole, for den saks skyld. Men det kunne ikke falle meg inn klage over at skattepengene brukes til dette.

S.ja; vi betaler for veier selv om vi tar bussen. Vi betaler for skole selv om vi ikke gr der. Vi betaler for hjemmehjelpere og pedagoger vi ikke trenger. Og vi betaler for trygd til dem som skal ha det. Vi betaler for kreftmedisiner og operasjoner selv om vi er friske. For omskolering og gravferdssttte. Fengsler og grensekontroll. Politi og ambulanse. Og beplantning i rundkjringa.

Hvor mye glede vi har av hver enkelt ting er ikke poenget. Dette er goder et sivilisert samfunn har. Og som flertallet nsker. Og om det ikke er noe annet enn ren egoisme som teller: Tenk i det minste p at ALLE, hva du enn mtte tro, drar store veksler p samfunnet en eller annen gang i livet. S selv om du har vrt med betale operasjonen til kollegaen over skatteseddelen, eller trygden til naboen, kan du legge vekk irritasjonen og sprre deg selv om du ikke har hatt bra nytte av norske skattepenger selv. Har du blitt hentet i ambulanse? Operert blindtarmen? Vet du hva det skulle ha kostet?  

Skole har du jo gtt p. Videregende ogs? Lrlingetid hvor staten spytter i bde til skolen og lrestedet...? Eller hyere utdannelse? Noen har vel mkt hovedveien nr du drar p jobb? Hva med stipend? Rimelig studieln? Bosttte? Barnetrygd? Tror du absolutt alle har nytte av det til enhver tid? 

Fr eller senere vil du ogs f fordeler av skattepengene som vi andre ikke har noen glede av. Kanskje blir du dement?  Kanskje kronisk syk. Eller du m hentes ned fra fjellet av en hel flokk mennesker som uten tvil kunne funnet p noe annet fordrive tiden med. Men vet du hva? Det er snn det fungerer. Du sttter noe i dag. Andre sttter deg en annen gang.

 

#valg# #bl# #mrkebl# #egoisme# #splitt# #hersk# #egoisme# #ledelse# #argumenter#

 

Kjre stemmeberettigede: Hva i all verden tenker dere p?!

 

 

Lavere skatter, men drligere rettigheter. Plastposeavgifter og brutte valglfter. Bomveier og bilavgifter mer enn noengang. Og hvem var det som egenhendig skulle kjre Krekar til flyplassen? 

Trodde ikke jeg var spesielt politisk interressert. Men nr jeg leser at Ap har svakere oppslutning etter fire r med borgerlig styre, m jeg bare sprre: -Hva i alle dager er det som skjer?! Tenker ikke folk lenger enn nesa rekker?

Iflge Faktisk.no har helseforetakene under sittende regjering blitt fratatt 483 millioner kroner i forhold til det som var forventet i r. Hvor mange korridorpasienter blir det? Hvor mange operasjoner blir utsatt?

Det sies at ventelistene er redusert med 14 dager. Dette tar regjeringen ren for, s vidt jeg skjnner. Men sier ingen ting om at de private behandlingsforsikringene samtidig skyter i vret! Bare fra 2015 til 2016 er det over 21000 nye private behandlingsforsikringer. (Nrk 20.7.2017: Voldsom kning i antall private helseforsikringer). Det er n mer enn 500 000 nordmenn som unngr offentlige ventelister p denne mten. Det er alts et faktum at stadig flere har s liten tillitt til det offentlige helsetilbudet at de kjper seg ut av helsekene. Det reduserer selvflgelig ventetiden p de offentlige sykehusene. Men er neppe et pluss for regjeringens politikk. Likevel gr FrP til valg p at vi skal stemme p dem om vi vil at flere skal bli friske raskere! 

Det vi vet er imidlertid at sittende regjering har fremtvunget ytterligere innsparinger i strrelsesorden en halv milliard og at arbeidsgivere og private har overtatt regninga i form av forsikringer. Er det dette vi skal stemme p? nsker du vre avhengig av dyre, private forsikringer for f ndvendig behandling til riktig tid? Skal vi virkelig plukke opp den amerikanske modellen, som har delt inn folk i de som har rd til behandling og de som ikke har det? 

Regjeringen vil ha mest mulig p private hender. Ikke minst helsetjenester. Senest i dag ser vi hva resultatet kan bli nr det er profitten som ligger i bunnen. Jeg skal unng referere til sak her. Men nyer meg med si at syke menneskers grad av velferd aldri br hvile p enkeltmenneskers nske om fortjeneste. 

Vi som er voksne har lrt at arveslvet ikke er til salgs. Men regjeringen ser ut til legge ut alt for salg, uten hemninger. Det er da vi skal tenke p hva som er fornuftige investeringer.  Arver du et hus, er ikke det smarteste selge fortest mulig. Neida. Du leier ut og sikrer inntekter resten av livet og en arv du kan gi videre til barna dine. Hvor fornuftig er det kvitte seg med alt som er inntektsbringende for landet, bare for f litt raske kroner n? Det er som selge huset, for kjpe bil. Moro en stund. Men s lurer du kanskje p om det ikke var bedre ha eget tak over hodet. I stedet for spa mere i andre hver mned.

Javisst. Forutsatt at du vil fortsette vre ung, frisk, at jobben ikke legger ned, rentene stiger drastisk, eller du blir utsatt for en ulykke, kan det tenkes at du for en kort tid har konomisk fordel av borgerlig styre. Men du kommer ikke til ha det snn resten av livet.

Fr eller senere mister du jobben, blir syk, faller ned fra stigen, eller mister lasta over foten, blir skilt, fr infarkt, drlig rygg eller psykisk sykdom. Og skjer det ingen slike kriser med deg personlig, vil de uten tvil skje noen som str deg nr.  Hva da?  Hva da hvis du har stemt fram en politikk som svekker rettighetene til fast jobb, sykepenger, trygd, pensjoner og ansettelse i fulle stillinger?  

Vi har jo registrert hvordan de ivrigste forkjemperne for stanse snyltingen p skattepengene blant vre folkevalgte har srget for stille seg slik at de selv tapper systemet maksimalt. Uten at jeg vil peke ut noen konkret her.

Du har ftt noen f hundrelapper mer rutte med. Og n vil du selvflgelig ikke miste dem igjen. Men kaksene sparer millioner i skattepenger. Til gjengjeld skal du f mindre sykepenger. Ikke hvis, men nr du blir syk. La oss vre realistiske. Er dette en god deal for deg?  

De borgerlige har lenge gtt hardt ut mot bilavgifter og bompenger i opposisjon. Likevel leste jeg forleden at underskelser viste at det aldri har vrt s mye bommer p norske veger i nyere tid. 

Skattene har gtt ned. Men i ubetydelige summer for folk flest. Det har blitt hundrelapper i lette til Hvermansen, hundretusener i lette til millionrene og millioner i lette til milliardrene. 

Jeg kan forst at frstegangsvelgere lar seg lure av folkelig og overforenklet pjatt uten reellt innhold. Men for oss som husker 80-tallet - og alts forrige gang de bl fikk styre krana i sandkassa, husker vi hva resultatet var. Felles opprydding etter frst gallopperende rente og stigende arbeidsledighet. For noen m tilslutt rydde etter festen. Noen m vre voksne og ansvarsfulle og ta drittjobben nr de andre har sjanglet hjem og forlatt lokalet. Og regninga m g til fellesskapet.

Frp fortsetter stappe penger i folk som ikke engang oppholder seg i Norge, via Nav-systemet. Andre er dmte kriminelle, slik det fremstr i nyhetene. Men Nav strammer lkka rundt kronisk syke som har betalt sin skatt i alle r og bidratt til fellesskapet. Og det er en kjensgjerning at maten p sykehjemmene er plastpakket, oppvarmet  vomfyll. Men n er det valg. N husker politikerne vre gamle og syke igjen. I noen uker vanker det empati og lfter.

Er du under pensjonsalder og syk blir du mer eller mindre betraktet som tiltaksls og potensielt smkriminell trygdesnylter. Jeg er ikke imot hjelpe nye landsmenn. Men de br vre nye landsmenn. Ikke snyltere som ikke engang bor her. Til gjengjeld sender vi ut barnefamiler med unger som m g fra en trygg oppvekst i Norge,  som det eneste stedet de kjenner, til krigsherjede eller farlige omrder. 

Hva er resultatet av svekke arbeidsmiljloven da? Jo, arbeidsgivere kan med loven i hnd plegge deg overtid og nekte gi deg kompensjonen du skulle hatt. Du kan i stedet tvinges til avspasere. Men er du ikke like fordmt sliten etter 16 timer p jobb, den dagen du M jobbe ekstra?  Mer i lomma p eier er resultatet. Dine sm overtidskroner kommer ikke til skape en ny arbeidsplass. 

Utvidet rett til engasjementer og deltidsstillinger... Hva innebrer det for deg? Jo: Er du s uheldig komme i jobb p slike vilkr mangler du skalte faste inntekter og fr ikke ln. Ergo m du leie og spa penger i andre i stedet for investere i fast eiendom, som er en sikker investering, s lenge du ikke overbetaler. Dine barn frarves verdier i form av arv og din ektefelle m slite lengre alene hvis du faller fra.

Selv fr du ingen sikkerhet og ingen mulighet til planlegge fremover i tid. Og med deltidsstilling tvinges du til ta alle ekstratimer du kan f p kort varsel  for skrape sammen nok til leve av for deg og dine. Alts: Farvel fritid og familietid. 

Mange ideologier har hrtes kjekt ut gjennom tidene. Men ved utprving kommer de til kort. Ja, blir endatil stygge. At alle skal ha like fordeler og ingen skal eie store verdier mens andre sulter hrtes for mange bde riktig og forlokkende ut. Men i vesten er vel langt de fleste enige om at disse samfunnene, nr de rendyrkes, ikke er til noen fordel for innbyggerne nr man ser hva konsekvensen i praksis blir.

Dette er.nok en brannfakkel for enkelte blbl. Men det fr st sin prve. Jeg har ingenting mot enkeltmennesker. Og jeg vet at fritt valg er selve fundamentet i et fungerende demokrati. Men hvorfor stemme mot seg selv? Hvem tjener mest p din ble stemme? Du, eller kaksene?

Hver gang bltt kommer til makta styrkes de rikeste, mens vanlige folk mister sine tilkjempede rettigheter. S jeg tillater meg sprre igjen jeg: Hva i alle dager tenker dere p? 

#politikk# #bltt# #borgerlig#  #makt# #rettigheter#  #valg# #tenke# #velgere#

 

 

Kjre politiker: En dag blir du ogs gammel

VelferdsNorge. Vi vet vi er heldige. Likevel ser vi ogs himmelropende urettferdighet. Oftest overfor de svakeste. De som ikke har noe maktapparat til forsvare seg.

Hvorfor er det ingen selvflge at et gammelt ektepar hvor begge er pleietrengende fr dele rom sine siste dager? I stedet sender vi dem til hvert sitt sykehjem. Og fratar dem det eneste faste holdepunktet de har igjen.

Hvorfor er det kamp for f en sykehjemsplass?

Og hvorfor sorterer vi ikke ut de som er godt egnet til helsektoren og belnner de som viser evne og vilje til gi god pleie og kontakt med de syke? Og tilsvarende omplasserer de som er utslitt eller rett og slett uegnet?

Da min mor ble gammel og syk fikk jeg stifte bekjentskap med begge typer. Ikke minst erfare hvordan helt andre kriterier enn helse og behov ligger til grunn for hjelpen vre gamle fr.

Mamma hadde uhelbredelig kreft. Hun slet med en gjennomtrengende angst for dden, det vre alene og for mulige skumle hendelser. Hun begynte ogs falle ut helt i korte og lengre tidsrom. Og viste tegn p forvirring. Det var sterke smerter. Dehydrering. Vannfylte lunger. Galleblrebetennelse. Og mye mer. Men sykehjemsplass kunne hun ikke f. Vi tagg og ba. Truet og lokket. Forklarte og diskuterte. Tilslutt sa jeg at jeg kjrte henne ned og nektet hente henne igjen. "Da setter jeg henne i drosje og utenfor hos deg", svarte mennesket i andre enden. Svaret rystet meg. 

Men hun fikk da plass tilslutt. Og vi var s lettet over se hvor omsorgsfulle og snille pleierne var med henne. De srget for frisr. Fotpleie. Tur i kirken. Det var kake hver dag....og de tok p henne. Snakket med henne. Og ikke til. Slike engler fortjener en pskjnnelse.

Men det er unntak. Et par stykker var sure og slitne. De kjeftet p mamma nr hun gjorde p seg. Fordi hun spiste usunt. Fordi hun ikke ville ha deres hjelp. Eller spurte pent om noe annet enn servelat i dag?  Til og med nr vi var der.

Det verste var likevel sykehjemslegen. mtte si at ens nrmeste ikke skal ha livreddende behandling er fryktelig. Vi lovet henne i alle fall vre der. S da sykehjemmet spurte om hun skulle f den siste pleie der, nikket vi. Hun ble jo lovet nyaktig den samme pleie som p sykehuset.

Vi forstod ikke hvorfor kreftavdelingen p sykehuset om og om igjen sa at vi kunne ringe nr hun kom p det siste og f behandling hos dem. Det var jo bedre ha henne nrmere og kunne vre der mer.

Da de siste dagene kom, fikk vi kontrabeskjed av sykehjemslegen. N var det for sent flytte henne. Og han ville ikke gi den smertelindringen hun trengte! Hun kunne jo d av det. Og han mtte tenke p karrieren sin! Jeg stirret vantro p ham. Hun l p palliativrommet. Hadde timer, eller dager igjen. Det var kreft. Dden ville komme den.

Det ble en kamp skaffe mamma nok lindring. Ansiktsuttrykkene hennes nr de tok i henne kommer alltid til flge meg. Det siste hun greide si i livet var: "Det hjelper ikke stort"...

Hun ble liggende i tre dager etter dette. Ansiktet fordreides  i smerte. Hun kunne ikke rope eller snakke. Men munnen formet stumme skrik. Vi led med henne.

Noen av pleierne var fantastiske engler. Og jeg ble lettet hver gang de kom. De satte en ekstra spryte. Og gjorde hva de kunne. Andre viste til legen. S svak som mamma var, tlte hun nesten ikke medisiner. Legen mtte tenke p at hun kunne d av det. Jeg tilbd meg skrive under p at han og sykehjemmet var helt uten ansvar. Og at vi aldri ville klage om hun dde litt tidligere. Men han nektet.

Det toppet seg da en av disse legetroe pleierskene halte mor opp for tredje gang  den dagen og begynte skifte klr.

Mors ansikt ble fryktinngytende. Som et stort, vanvittig gap uten en lyd. "Hva driver du med?" utbrt jeg. "Hun har bare timer igjen leve. Hun har grusomme smerter og vil ikke dras i og pyntes p. Hun vil vre i fred."

Damen s litt oppgitt p meg. "Klokka er over tre. Det er helligdag n. Hun m jo pynte seg!" Hun dro frem en brodert duk og begynte tenne lys. "N blir det s koselig her atte... Ja, noen vil vente til de er dde. Men det er jo mye finere snn n! S var det finblusen da..."

Jeg mistet besinnelsen. Kastet henne rett og slett ut. Damen var spesialsykepleier. Utdannet til pleie av dende. Og hun insisterte p skifte klr igjen, s mor var pen mens hun dde?!

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg aldri latt henne bli p sykehjemmet den siste tiden. Jeg ville hrt p sykehuset. Mrn hva visste de, som ikke ble sagt rett ut? Og br de ikke rapportere leger som de vet ikke srger for ndvendig behandling?

Vi hrer om gamle som nektes st opp. Om matbudsjetter som minner mer om krigsrasjoner enn pleie til syke. Om underbemannede avdelinger og overarbeidede pleiere.

N er det valgtider igjen. Og de eldre loves gull og grnne skoger.  Men love eldre pleie i en valgkamp er vel som love oss andre at politiet ikke skal skyte oss. En selvflge. Uansett parti. Likevel fr det lov fortsette. Hvor er kvalitetssikringen? Hvor er velferdsnorge for vre gamle?

Kjre dagens politikere: En dag blir dere ogs gamle. Jeg gr ut i fra at dere hper p bedre hndtering enn dere gir vre gamle i dag. I mellomtiden burde det vre obligatorisk tilbringe en uke p sykehjem under like betingelser som de gamle, for alle p Stortinget. Og nr du ligger der og slurper vassen, smakls guffe som er produsert latterlig billig fr du kanskje lyst til g p do. Eller snu deg. Husk da vente p tur og  sprre pent om lov. Det er mulig det gr i buksa p en travel dag. Og at du fr litt kjeft for det. Men trst deg da med at det ikke er du som bestemmer, nr det virkelig blir din tur.

 

#gammel# #politiker# #velferdsnorge# #sykehjem# #behandling#

Angst er ikke noe du kjemper deg ut av p et par dager

De siste rene har stadig flere, bde kjendiser og "mannen i gata" fortalt hvordan angsten har lammet dem. Og hvordan de kjempet seg ut av det. Angst er nrmest et motefenomen. Noe hvermansen pberoper seg. Og krever sympati for.

Som prrende til et menneske med angst vet jeg at denne lidelsen ikke ligger utenp. Det er ikke synlig for andre. Og det er bde feil og farlig dmme omkring andres helse. Likevel kjenner jeg gang p gang hvordan frustrasjonen bygger seg opp.

For nr kjendiser som lever av og i rampelyset str fram og forteller hvordan de flte problemene trne seg opp, helt de en kveld kjente p bde panikk, motlshet og tomhet, for s kjempe seg ut av det, nok til bli intervjuet uka etter, eller g p fest og.jobb dagen etter- Da bobler det i meg.

Alle har drlige dager. Levd liv. Problemer og minner. Gode og drlige perioder. Og ikke minst drlige dager.

At du etter en periode med mye jobbing, press, festing, rusbruk, eller sm kriser i livet rammes av kald og lammende skrekk er ingen sykdom.... Det er en helt normal menneskelig reaksjon. Du har en drlig dag.

At du noen dager trekker deg tilbake og ikke orker noe under en slik periode, er heller ikke sykelig. Du har jo en grunn! 

Hadde du derimot beholdt den samme, lammende panikken og flelsen av forestende krise natt og dag, mned etter mned og r etter r, selv etter at problemet var lst og lang tid har gtt... Se da -Og bare da - Har du diagnosen angst.

Nr du vkner kaldsvett og skrekkslagen uten noen forutgende grunn og du innser at du ikke greier ta bilen for beske en kompis, bare fordi det er s mye som kan skje. S mye du ikke kan forsikre deg mot... Og du blir sittende hjemme og grine, kanskje lar vre ta telefonen nr han ringer, fordi forklaringen er helt meningsls og du fler deg som en verdils og gren idiot....Nr angsten lurer p deg dgnet rundt og tar styringen over det daglige i livet ditt. Hindrer deg i ndvendige plikter og gjreml, som jobb, legebesk, ferie, eller g p butikken. Og det bare fortsetter. Uansett hva du gjr... Nr besk av gode venner sender deg rett p potta fordi du er s redd for delegge kvelden med angsten din. Og du ender opp med tilbringe halve kvelden p do mens en heller tvilsom eim blander seg med middagslukta. Og der blir sittende og riste og skjelve. Kjenne det snurper seg i halsen som noen kveler deg. Svetten renner. Og du er svimmel, kvalm og har en motbydelig flelse av at de sorte flisene p badet blir det siste du ser i livet.  Da har du angst.

penhet om psykiske lidelser er viktig. Og all re til dem som forteller om sine opplevelser. Men vr s snill ikke bruke dette til fremstille andre med ekte psykisk sykdom som tafatte, giddelse noksagter som ganske enkelt ikke gidder prve.

Ingen kjemper seg ut av tung, diagnostisert angst p noen dager. Da har du bare vrt engstelig. I hyden hatt et panikkanfall. Som er vemmelig nok. Men ikke kan sammenlignes med kronisk angst.

 

#angst# #frykt# #psyke# #psykisk# # sykdom#

 

Jeg velger bort venninner



Det har tatt tid komme til et punkt hvor jeg kan erkjenne det for meg selv. Men faktum er at jeg velger bort venner. Bde bevisst og ubevisst. Lenge strittet jeg imot denne sannheten. Fordi det bryter med forventningene til hvem jeg br vre. 

Som tenring hadde jeg mange venner. Bde nre og mer perifere. Jeg brukte nesten all min tid med venner. Og hadde det utvilsomt mye moro. Tror jeg var ganske godt likt ogs. Men som voksen har det forandret seg. Venner er for meg folk som har rett p noe av tiden og kreftene mine. Noe jeg m plotte inn i kalenderen og prioritere foran meg selv. Og disse kreftene finner jeg ikke lenger. Om det er fordi jeg sjelden greier si nei. Fordi jeg har sykdom i nr familie som krever sitt av bde tilpasning og begrensninger. Eller fordi min bestevenninne i oppveksten var svrt krevende, vet jeg til dags dato ikke. Trolig er det en blanding av mange ting.

Det ha en nr venn er av en verdi som ikke kan mles. Men for meg utviklet vennskapet seg til et pliktlp hvor venninna la planer ustanselig og forlangte at jeg deltok. Mtte jeg ikke, kunne hun sende familiemedlemmene sine for hente meg. Eller for overtale meg. "N er 'a sint...!" kunne de si.

Det gikk ikke lang tid fr hun begynte ringe meg bde kveld og natt hverdag, som helg. Hun kunne snakke i opptil tre timer i slengen. Stort sett utelukkende om seg selv. Hvilke nsker hun hadde. Hvem som hadde sagt hva til henne. Hvilket tonefall de hadde brukt og ikke minst hva de egentlig hadde ment med det de sa. Noen ganger kunne det vre at hun var blitt dumpet av en kjreste, elle hadde kranglet med ei annen venninne. Da nsket hun gjerne at jeg skulle spionere for henne. Finne ut hvem de var sammen med. Hva de sa om henne osv.

Etterhvert  ble jeg gift og fikk barn. Mens hun stadig var alene. Jeg regnet ikke med at det skulle bli noe problem. Men da hun fortsatte ringe meg midt p natten for snakke om flelsene sine, tok det hardt p hele min lille familie.  En natt ringte hun meg klokken to for snakke om en eks hun hadde mtt og hvordan hun opplevde det.

Mannen min truet med rske ut telefonledningen, for dette var den gang man mtte nye seg med hustelefon. Han var trtt og skulle p jobb. Dessuten hadde babyen vr influensa og hy feber. Og vi hadde akkurat ftt henne til sove.

"Morten skal p jobb", sa jeg til Bente. Vi m legge oss. "Ja, det er klart", svarte Bente. Men fortsatte som ingenting. Da babyen vknet og strigrt forklarte jeg raskt hvor drlig hun var og at jeg mtte g. Bente ble irritert. "Vent da! Jeg er jo ikke ferdig enda!" utbrt hun. Det raknet noe i meg da. Husker ikke lenger hva jeg sa. Men vet at jeg var overtydelig. Og antakelig litt slem.

Det gikk noen r fr vi tok opp kontakten igjen. Bente hadde tatt opp jakten p Mortens kamerat. En veldig god gutt som jeg likte godt. Da det skar seg mellom dem, begynte hun som fr. Hun ringte flere ganger om dagen. Men var kun interessert i sitt eget. Snakket jeg om babyen, eller vre ting, fortsatte hun med sitt. Kunne i hyden si "Ja, det ordner seg nok", fr hun fortsatte med sitt. N var det alltid det samme. Hun ville at jeg skulle finne ut alt om ham som dumpet henne. Hva drev han med? Hvor oppholdt han seg om dagen? Hvem hang han med? Hva sa han om henne? Var det en ny dame i bildet?

Frste uka tenkte jeg at det var naturlig. Men etter tre mneder virket det mer skremmende. Og jeg hadde ikke telling p hvor mye tid jeg brukte p henne i lpet av en uke. Det var om og om igjen med de samme tingene. Og hver gang hun ville ha siste nytt sa jeg som sant var: At han var min venn og at voksne folk ikke kan holde p snn. At jeg ikke kom til grave i hans privatliv og at hun mtte forst at det var over. Det virket nesten som hun ble mer innbitt av dette svaret.

Tilslutt sa jeg rett ut at jeg mtte ta meg av datteren min og mannen min. Hjemmet vrt og jobben min. Og ikke hadde tid til holde p snn. "Du lever og tenker som en tenring enda," sa jeg. "Jeg orker ikke dette. Jeg er voksen n. Jeg har ansvar for annet enn ditt flelsesliv og hevntrang. Hva skal du fotflge han for, nr du vet at han ikke vil ha deg?" Jeg ville slett ikke oppske steder han var,  bare for fortelle henne hva han gjorde.

I dag ville vi kanskje kalt dette en mild form for stalking? Det var ukjent for meg da. Men jeg syntes innstllingen hennes var belastende og usunn for oss begge.

Mange r gikk. Og da hun mistet faren sin, hadde jeg skam til ringe henne og kondolere. Vi hadde tross alt mye tid sammen.

Hun svarte direkte med kreve at jeg tok meg fri fra jobben og kjrte femten mil for delta i begravelsen til en mann jeg hadde mtt to-tre ganger. Henne hadde jeg ikke snakket med p ti r. Jeg forklarte at jeg ikke hadde rd til miste en dagslnn. Men sannheten er ogs at jeg kjente motviljen i meg med en gang. Hun prvde styre meg umiddelbart! 

Jeg sendte blomster og lot det vre med det. En uke senere ringte hun. Vi mimret litt om gamle dager. Og jeg kjente at jeg skammet meg litt for ha skjvet henne vekk alle disse rene. Og ikke stilt opp n som hun var i sorg. Hun var jo s blid og hyggelig...Bente spurte med ett om eksen. Hadde vi kontakt? Hvordan var den nye dama?  Snakket han om henne lenger? 

Jeg kjente jeg stivnet. "Det er jo over", sa jeg. "Bruk tid og krefter p de som er verdt det for deg".

Bente snakket halvannen time. Som fr,  var telefonen glovarm holde i. Men n var det i alle fall mobil. Og etterhvert satte jeg p hytaler for slippe sitte med hnda p ret. Jeg sa noen ord om faren hennes. At jeg visste hvordan det var miste foreldre. At hun bare mtte komme seg gjennom det. Men inns snart at hun heller ville snakke om ei annen venninne som hadde sviktet n i sorgens stund, ved si noe ufordelaktig om Bente. Og om en fyr i vennekretsen som hun rotet med. Om ikke jeg ogs mente han var gal?! I alle fall psykisk syk?

Jeg vet at jeg svarte som en robot. Tomt og med en falsk blidhet som jeg ikke er stolt av. Men Bente virket fornyd. "Dette er akkurat som fr", jublet hun. Jeg skjt inn at vi ogs hadde litt stri med. At Morten var blitt kronisk syk og mtte krangle med nav. At vi mtte greie oss p min lnn og l svnlse om natten. S hun fikk unnskylde at jeg ikke hadde vrt mer tilstede for henne n.  "S leit", svarte hun. Det var ikke engang et forsk p late som hun var interessert. Og hun fortsatte straks med "Ikke at jeg er perfekt, men han sa det p en snn mte. Du veit; Med de ya og det tonefallet...Trur han mente noe helt annet. Feigt er det!

Jeg husker at jeg kjente p en merkelig blanding av avsky, sympati og sinne. Men aller mest forundring. Hun hadde passert frtiseks r. Men hun hadde ikke forandret seg i det hele tatt. Ingen utvikling. Ingen modning. Ingen interesse for andre enn seg selv.

Hun snakket om farens sykdom kun i forbindelse med urett eller manglende sympati hun var blitt utsatt for. Om kjresten som burde vrt greiere siden faren hadde vrt drlig. Om venninnene som burde vrt snillere siden hun var i sorg. En flelse av sorg hadde hun sikkert. Men jeg forstod i det yeblikket at jeg ikke lenger orket prve vre hennes venn.

Hun hadde egentlig aldri tilhrt samme verden som meg.

Hun var som et sugerr i ryggen. Et dren som tappet meg for krefter, tid og sympati, men uten at hun ville gi noe tilbake. Jeg vet ikke hvordan det ble snn. Og det er leit. For Bente kan vre kjempeartig. Utad er hun blid, energisk og full av pfunn. Men ogs dmmende, kontrollerende og selvsentrert nr du blir kjent med henne. Blide og populre Bente var ogs den Bente som spurte meg hvorfor jeg plukket mkk, nr jeg kunne plukke blomster?  Det var hennes gratulasjon da vi skulle gifte oss. Etter alle disse rene hadde ikke livet lrt henne noen ting om omgs andre.

Vi har hatt det mye moro ogs. Men jeg orker ikke mer. N unngr jeg all kontakt som best jeg kan. Det gjr meg kanskje til tidenes drligste venn. Men erkjennelsen er gjort.

Da jeg lyktes i bryte kontakten med Bente, ble en kar i blokka mer pgende. Bde Morten og jeg syntes begge det var kjempehyggelig til begynne med. Men ble stadig mer forundret over hvor mye han oppskte oss og hvor lenge han ble hver gang. Etterhvert dukket han opp i ellevetiden p formiddagen og satt til vi la oss. Rekorden tror jeg ble fem om morgenen. Da hadde min mann sovnet i sofaen. Og selv kjempet jeg slik med svnen at trene rant. Gjesten vr lo av det hele og sa: "Trtte? Jeg er seig jeg. Jeg kan sitte oppe hele natta..."

Morten og jeg er ja-mennesker. Ingen av oss har noe nske om sre, eller fornrme noen. be gjester om g hjem var noe vi aldri hadde gjort. Det ville vre uhrt for oss. ikke sette frem kaffe og litt bite i, ville vre direkte uvennlig hos oss. Men hvorfor satt denne mannen og lo av hvor trtte vi var i stedet for g hjem? Eide han ikke folkeskikk? Han hadde spist bde lunsj, middag, kakebit og kvelds. En liten konjakker var det ogs blitt. Hva mer ventet han p?

Det har blitt anstrengt dette ogs etterhvert. Per kan vre kjempehyggelig. Men noe er rart med ham. Jeg vet aldri nr jeg overdriver ting og nr jeg br ta det alvorlig. For det er s skiftende. Men vi vet at han tar bilder av oss fra bak gardina i kjkkenvinduet sitt. Disse lagrer han p PCen sin. Noen av dem har jeg sett nr han vil vise oss andre bilder han har tatt. Det virker som en venneting. Men hvorfor tar han bilder i skjul? Uten at vi vet det?

Per kan vre veldig grei prate med. Men ogs pgende, konfronterende og tidvis ute etter gi et stikk...Noen ganger fr vi alle flelsen av at han prver psyke oss ned. Det kan vre datteren min som kom lykkelig hjem med frerkort og bil. Og etter ha gratulert, forkynte han at hun neppe ville ha bilen mer enn noen uker. Fr han p rappen stilte minst ti sprsml om kjring og regelverk. Hun rakk aldri svare p noen av dem, fr han avbrt med noe nytt og konkluderte litt hnlig med at hun hadde mye lre. Selvflgelig tok jeg henne i forsvar. Men jeg s likevel at han hadde truffet en nerve.

Mannen min kan han komme og hente. Trekke ham bort til noe Morten holder p med og s kreve f hre "planen". Se tegningen. Hre hva og hvor vi har sjekket... Det kan vre noe s enkelt som at vi planter blomster p balkongen. Maler vinduskarmene. Eller setter sammen utembler. Da leter han gjerne etter feil. TIng ikke ikke ble 100%. S triumferer han lenge og hylydt over hvordan han selv ville gjort det. Og hvordan resultatet burde vrt.

Noen ganger blir vi selvflgelig sinte. Fr nok. Men da kryper han i stvet. Og er s alene og s elendig og s trivelig at vi ikke har hjerte til fortsette vre sure. Til dags dato vet jeg ikke om han gjr slike ting fordi han ikke forstr at det ikke er hflig. Eller om han bare gir blaffen. Selv har jeg hatt runder hvor jeg har blitt s sint at jeg har spurt ham hvordan han vger vise seg hos oss. Og nr han da skjnner hvor forbannet jeg er, prver han med alle midler vre en god venn igjen. Men det sendes stadig sm stikk mot hele vr familie og ogs vre gjester. Noe som for meg er helt utrolig. Han kan for eksempel se p svigersnnen min og si "Jass... Vken...best du slapper av, fr du setter deg...Ble det kort dag i dag ogs" 

Morten er kroniker. Vi har egentlig nok med oss selv. Per har vi et veldig vanskelig forhold til. Han er veldig snill og hyggelig. Men ogs veldig frekk og tidvis giftig. Han sker opp vre svake sider. Og vrir kniven rundt, nr han skjnner at han treffer. Men s er det jo synd p ham ogs Lite penger. Syk. Alene. Og med familie og venner som svikter. 

Pers leilighet ligger slik til at han ser rett inn p kjkkenet og balkongen vr. Vi kan ikke g ut av leiligheten, uten at han ser det. Og ser det, gjr han. Tidvis urovekkende ofte. Da forter han seg ut for prate. Unngr vi ham for lenge, kommer han. Gjerne med gjennomsiktige unnskyldninger, som at han har rotet bort lommelykta. Hvorfor skulle den vre hos oss? Det virker desperat. Og det gjr det vanskeligere skyve ham lengre vekk.

Men skal han ha rett til psyke ut mennesker som allerede sliter fordi det er synd p ham?  De andre i blokka har han stort sett kommet p kant med. De forsvinner, nr Per kommer. For Per liker fortelle hva han mener om ting. Og ikke minst er han glad i regler og lover han kan sitere.

Morten blir engstelig nr jeg blir sint. Han vil holde fred med alle. S jeg prver tie. Men jeg tror ikke vi vil f det enklere fr vi selv lrer oss sette grenser for oss selv og hvordan andre fr lov til te seg hos oss. 

Vi inviterer ikke Per lenger. Han blir gjerne tolv-femten timer. Og det er ikke vennebesk for oss. Ikke vet vi heller om vi da fr en kjempetrivelig kveld, eller om han tar for seg en av oss og bombarder med sprsml og repeterer feil han husker at vi har gjort. Han kan ogs holde eviglange foredrag om ting som ingen har lurt p, for s stille kontrollsprsml etterp for avslre eventuell manglende oppmerksomhet. En gang snakket han en hel kveld om kulepenner. Vi nsket ikke at han skulle bli lei seg fordi han penbart ikke hadde noe snakke om. S vi svarte hyggelig s lenge vi greide. Men da det ble tydelig at vi hadde ftt nok, ble han irritert.  Mente vi fikk flge med. Da brast jo hfligheten vr ogs.

Per forventer. bli forespurt og holdt informert. Han forteller i detalj de f gangene han skal bort, selv om vi sier at det er hans privatsak. Litt uhyggelig var det likevel da han overrasket vrengte opp vinduet en ettermiddag vi kom hjem og utbrt" Har dere vrt borte? Jeg visste ikke det!"

Vi har ofte flelsen av at han flger med. Hrer noen ganger lyden av linsa p fotoapparatet som stabilieres p fokuspunktet med riktig blenderpning fr han tar bildet. Men vi ser ham aldri nr det skjer. Og han viser det bare unntaksvis frem etterp. Hva skal han med dem? Og.hvorfor fortsetter han ta dem?

Noen ganger fler vi det som stalking. Andre ganger tenker vi at det m vre manglende forstelse for relasjoner og atferdsnormer. Kanskje et syndrom av noe slag? Alt vi vet er at i hans yne er vi blandt de aller nrmeste. Kanskje er det vi som overdriver?

Joda. Jeg slipper inn folk. Jeg serverer kaffe og takker for at folk kommer. Men nre relasjoner styrer vi unna n. Det er vanskelig nok med alle sprsmlene som melder seg omkring Mortens sykdom og alt vi ikke er med p.  Men vi har heller ikke krefter til hndtere flere som fester seg til oss som en redningsplanke p pent hav.

Akkurat n er bekjentskaper flott. Og nok for oss. Det er kanskje ikke vakkert. Heller ikke forventet atferd av samfunnet. Men jeg erkjenner n at min og Mortens trang til vre hyggelig og forstelsesfulle og aldri si nei, gjr at vi trenger tid alene for lade batteriene.

S fr vi heller vre svikere. N skal vi lre oss sette grenser. Stoppe ting nr det ikke er greit for oss. Ikke bite sammen tennene og holde ut for unng sre noen. Og nettopp p den mten vil vi kanskje unng det vi har opplevd flere ganger n. At det utarter slik at vi.melder oss helt ut og dermed risikerer sre mye mer.

"Venninne" "velge" "vennskap" "energityv" 

 

 

 

I r ble nyttr avlyst

Nyttrsaften... Jeg tenker ordet inne i meg. Kjenner p hva det vekker av forventninger og nsker. Farvel til det gamle og velkommen til det nye. Joda. Men selve kvelden har jeg visse forventninger til. Ikke store greier. Men det skal vre god mat, bobler i glasset  og litt kos med mine nrmeste. Snn har det alltid vrt. Og jeg vet ingen annen mte gjre det p.

I r planla vi en rolig kveld med et vennepar. Prvde selvflgelig lage ekstra god mat, dekke bordet pent, tenne levende lys ute og inne og holde champisen kald. En viss uro kjente jeg p. For det er ikke alltid det nytter lenger. Uansett hvordan vi prver. Eller hvor mye vi begrenser opplegget.

Det begynte nok fr vi var ferdige med maten."Jeg er s sliten," sa han. "Vondt i hodet ogs. Og litt svimmel." Jeg nikket. Vi ventet gjester. N mtte vi bli ferdige, synes jeg. Men utover kvelden ble Morten stillere og stillere. Forsvant ofte. Noen ganger p do. Jeg er vant til det. Og vet hva det betyr. Hos oss m ingen sitte pent ved bordet til alle er ferdige. Nr anfallene rir ham, m han opp. G rastlst omkring. Og viser gjerne ubevisst at han ikke vil ha kontakt med noen. Det er ofte litt flaut sammen med andre. Men jeg prver late som ingenting. Regler er da til for brytes! Oftest blir jeg sittende og prate, selv om det er hans venner og familie som er p besk. Han trekker seg tilbake. Gr i kjelleren, setter p TV'en eller tar frem nettbrettet. Flytter seg fysisk vekk, eller snur seg. Slik stenger han verden ute.  Og jeg m svare p sprsmlene. Fr prvde jeg forklare ham at dette egentlig er drlig folkeskikk. Men n vet jeg at det ikke nytter. For dette kontrollerer han ikke selv. Nr gjestene gr, flger han dem ikke til dra. Og han svarer bare "Ha det" fra et annet rom hvis gjestene roper til ham frst. De er p en mte blokket ut.  

I kveld forsvant han fra bordet etter kort tid. Begynte titte i vinduene. Se p klokken. Mle blodtrykket. Ta tabletter. Og s begynte det. Hyggekvelden vi hadde planlagt ble til en innfring i hans sykdom, oppvekst og hvordan han flte seg akkurat n. At han var ls i magen. Hadde vondt her og der. Kanskje feber? Og da fyrverkeriet smalt utenfor var han gr og kraftls og sikker p at han kom til mtte reise p sykehuset. Han gikk frem og tilbake p gulvet mens han holdt seg for magen.

Morten snakker mye om kroppen sin. Hvor det gjr vondt. Hvordan. Hvorfor. Hva det kan vre...Mange av symptomene ligner sykdom han har hrt om fra andre. Eller hatt selv. Uheldigvis har han ogs en rekke sykdommer, som gjr det vanskelig skille reelle symptomer fra det som skyldes angsten. "Ikke ta tabletter om du ikke absolutt m," sier leger og psykologer. Men da stiger blodtrykket voldsomt, sukkeret synker mot rdt niv og han kaver seg opp til det blir uutholdelig bde for ham selv og andre. Men han venter i det lengste.

I kveld takket gjestene pent for seg og insisterte p at de hadde kost seg. Jeg nikket og smilte. Men skjnner jo at det ikke var snn de hadde tenkt seg en festkveld. Nr man lover champagne og hummer og gjestene stiller i kjole og clutchveske skal liksom ikke diare og dd vre en del av samtalen. 

Det er synd p ham. For han gjennomgr sitt eget lille inferno hver gang dette skjer. Men det legger s mye bnd p hva vi kan gjre at jeg merker det begynner tre p humret.

Ferie har ikke vrt et alternativ p tre-fire r. Selv ikke en eneste overnatting hos venner og familie er akseptabelt. Siste kinobesk endte med at jeg satt alene sammen med de vi hadde dratt ut med, mens han flyktet ut hals over hode og satt nesten hele filmen i bilen. Siste konsert er nok seks r siden. Han spydde ned bilen i ren skrekk, stakk av fra reiseflget og satt tilsist alene ved ingangsdren med vaktens noe tvilende velsignelse. Et besk til hytta til vre beste venner endte i vendereis etter en times opphold. Vi hadde kjrt i tte timer for komme frem og det fristet lite snu. Men tanken p ikke vre hjemme gav ham panikk. Siste overnatting borte husker jeg godt. Vi hadde med ungene den gangen. De var store nok til forst, s da Morten begynte ta seg til hodet og snakke om ulykke og mulig dd mtte jeg prve avlede dem, forklare litt og roe Morten. P hjemturen grt han uavbrutt og nektet g inn p bten. Han var "sikker" p at den kom til synke. Selv i havblikk og med kun f timers tur gjennomgikk han et helvete. Morten satt ved livbtene. Resten av reiseflget prvde roe ham ned. Men mtte gi opp. Mens den drlige samvittigheten gnagde meg for at jeg hadde ftt ham med p dette og for at vi alle fikk delagt ferien inns jeg at det trolig var siste turen noe sted. Det er bare ikke verdt lidelsen, skuffelsen, den psykiske slitasjen eller flelsen av at vi alle hadde hatt det bedre hjemme. Vi drmmer uansett ikke om dette. Ikke om endels frykt og ddsangst. Ferie skal vre avslapning og kos. Ikke kriseberedskap.

Hytta vi leide for noen r siden, som vi hadde gledet oss s veldig til, mtte vi avlyse. Morten sluttet sove om natta. Vandret rundt i huset. Snakket om hva som kunne skje om han ble syk der.  Han skalv ukontrollert nr han snakket om det. Ingen lege kjente ham der. Tenk om han ble lagt inn...Og vi inns alle at det ikke ville bli ferie, men et mareritt. Jeg var s skuffet at jeg grt. For det var p Averya, som jeg har drmt om  beske i mange r. Heldigvis tror jeg ikke han skjnte hvor skuffet jeg var. Og det har jeg heller aldri tenkt fortelle.

Det har aldri blitt mye turer. Noen f ganger har jeg trumfet det gjennom opp i gjennom rene. Men blir alltid skuffet. Enten m vi snu og dra hjem med en gang. Eller han grter, ligger vken og er deprimert og redd hele tiden. Det er ikke kos for noen. Jeg har vent meg til dette. Akseptert at turer ikke er et alternativ. Men n snrer nettet seg p alle kanter. 

I det siste har han blitt nervs nesten hver gang det ringer p dra. Hver gang vi m bort, enten det er til lege, bursdag, jul eller begravelse. Han blir nervs av ting han spiser. Trim han ikke har gjort. Vind og regn. Sitte p i bil. Ja, alle former for transport hvor han selv ikke er sjfr. Underskelser. Prvesvar. Nav. Han blir nervs nr jeg er sliten. Eller syk. Og nervs nr jeg kommer hjem, bare i tilfelle jeg er sur. Han blir nervs nr rutinene brytes, selv om det bare er jeg som har sommerferie. Og fordundre meg nervs nr jeg begynner jobbe igjen. Han er engstelig for brann. Jordskjelv. Orkan. Torden. Jordskred. Hyder. Snras. Han blir nervs av alle som venter noe av ham. Og alle situasjoner hvor han ikke har kontroll. Eller ikke kan bestemme selv. 

I dag kjente jeg stikket. Det onde stikket, som sier at jeg er passe lei av at han konsekvent delegger erhvert forsk p ha det hyggelig. Enten alene, eller med andre. 

Og jeg begynte tenke p i sommer. Da vi bestilte billetter til et par timers fjordcruise i byen bare for f en slags opplevelse utenom egen hage. Det endte med at vi kastet billettene og dro hjem. Han taklet ikke tanken p g ombord i en bt han selv ikke kunne styre og grt av bde glede og skuffelse da jeg rev i stykker billettene.

At angsten krever ofre av de nrmeste var jeg forberedt p. Men tror jeg aldri forstod at den dagen Morten ble diagnostisert med angst, s ble ogs jeg det. Hans sykdom blir ogs min. Og styrer mitt liv nesten like mye som hans. Vre dager styres inn i faste rutiner som gir Morten en slags kontrollflelse. Jeg oppfordrer ham alltid til bryte rutiner, om s bare med g andre turer, eller lade telefonen etter frokost, i stedet for fr. Men rutinene gir trygghet. Rutine gir falsk kontroll. Det er lettest med rutiner.

N tror du kanskje at Morten er ubrukelig, eller en overspent raring. Men det er han slettes ikke. Morten nyter stor respekt bde fra yrkesliv og privat. Han er kunnskapsrik, plitelig og fornuftig i alt som angsten ikke styrer. Men arbeid tror jeg ikke han noensinne vil greie igjen. Morten er uansett den beste mannen noen kan nske seg. Han har alltid sttt ved min side i tykt og tynt. Alltid stttet meg nr jeg trengte det. Alltid prvd forst, i stedet for prve endre. Og alltid akseptert meg som jeg er. Man kan stole p Morten. Derfor skammer jeg meg i de yeblikkene da skuffelsen blir for stor over at enda en opplevelse ble tilslret av hans fokus p egen helse, eller avlyst p grunn av hans nakne angst. Den er mer enn virkelig for ham. Og ogs for meg. Som ser hvordan han sliter.

Selvflgelig kunne jeg dra p ferie alene. G p kino alene. P restaurant og konsert alene. P julebord alene. Men hva slags ekteskap ville det vrt? Og hvilken glede skulle det gitt meg? Det er jo ham jeg vil dele opplevelser og gleder med. Dessuten vet jeg at han da ville vandret hvilelst rundt i huset, bekymret for meg.

Jeg er heldig som har en snill og god mann. Og takknemlig for at vi enda kan vkne ved siden av hverandre og vre glade for det, etter s mange r sammen. Angsten er tross alt bare en liten del av ham. Og jeg er nok mer glad i ham i dag, enn jeg var da vi giftet oss. Morten har mange gode kvaliteter. Og jeg har ogs mine feil, som han m takle. Men i dag tok skuffelsen overhnd fordi det har blitt s mye p kort tid.  Da var det godt skrive ut flelsene- Og s huske hva som virkelig betyr noe i livet. Nemlig hverdagene. De sm, kjedelige tingene som ikke passer i fotoboka eller Facebook.

Verden er full av vonde skjebner. Om noen av mine yeblikk gr i vasken er ikke verdt en tanke egentlig. Men tilsist; I dag var det ikke bare angst. N gjorde nettopp omgangssyken sitt inntog i heimen. Hper fortsettelsen blir bedre enn starten p dette ret. 

 

#nyttr# #avlyst# #angst# #hverdag# #ferie#

 

 

 

Gud og Mammon gr ikke hnd i hnd

-Reis dere opp, s kommer dere lettere til lommeboka!

Det er mange r siden n. Jeg husker ingenting annet fra denne dagen. Men akkurat denne ene setningen sitter.

Jeg vokste opp i en kristen familie. Det dele med andre var ikke noe vi var spesielt bra p. Men det l alltid i bunnen. Selve grunntanken i min tro handler om hjelpe min neste. Enten det er med penger, en hjelpende hnd, eller bare gi litt tid. Jeg var ikke s gammel da jeg hrte denne setningen. Likevel klang det hult og merkelig i mine rer. Jeg husker ikke hvem predikanten var. Og det var trolig ment som spk. Men jeg lo ikke. 

Jeg var veldig ung. Og opponerte litt mot det meste. Kirken var OK. Men traurig og ensformig, med eviglange, merkelige sanger med et sprk som hrte til i middelalderen. Og en prest som kunne messe i svn selv de som ellers trengte tabletter for blunde. Nyssjerrig p det meste gikk jeg gjerne bde p Maran Ata, Indremisjonen og til Jehovas Vitner. Men skjnte fort at enkelte ting ikke var for meg. Jehovas Vitner rdet meg til slutte skolen i ttende klasse og preke til jeg dde. Det skulle ikke ta lange tiden. Jeg ville trolig ikke rekke fyllle tretti, fortalte den eldste. Han var den klokeste av dem alle, fikk jeg vite. En diskuterte ikke med ham. JV ble strket av listen. Maran Ata-tempelet var livlig. Men gammeldags. Og snittalderen var nok nrmere seksti, enn tredve. Musikken hadde litt for mye ge Samuelsen i seg. Og jeg likte drlig at hvem som helst tok ordet nr som helst. Likevel flte jeg ro der. Jeg ble bedt for, dpt og fikk endatil en ndegave jeg hadde ledd av bare dager i forveien. Etterhvert ble det OKS og gladkristen i frikirkelige ungdomsbevegelser. Det var en fin tid. Vi var p mange turer. Vi hadde vr musikk. Vre tolkninger. Vr idelogi. Vi hadde skjnt det. Og vi hadde det moro! Som alle tenringer hadde vi skjnt det som tidligere generasjoner aldri skjnte.

I dag har jeg mitt kristne hjem i kirken. Men har tatt med meg mye som jeg lrte av de mer frikirkelige. Forbnn sammen med styrken i et fellesskap der alle bryr seg om hverandre er helt unikt. Jeg.hrte og s mye. Noe var flott. Noe ubegripelig. Men jeg har aldri angret. Jeg traff s mange flotte mennesker. Og opplevde sttte p alle mter. Det skal jeg ikke kjede noen med.

Men enkelte mennesker bet jeg merke i. De finnes overalt. Om du bare ser etter dem. Politikere. Veldedighet. Trossamfunn. Idrett. Hobbyklubber...De er parasitter. Og det er grdighet og selvhevdelse som driver dem. Uansett hva de mtte pst.  Og de kjennetegnes av alltid ha en unnskyldning for hvorfor de tapper undig mye ressurser. Hvorfor det er riktig at akkurat de fr mer enn sin andel. Det er ikke sjelden de samme menneskene som peker p andre som br stramme inn livreima. Uavhengig av tro eller ikke tro har de Mammon som Gud. Grdighet som drivkraft.

Jeg husker godt han som  hylydt proklamerte at Herren hadde kalt ham til bygge et kjpesenter i glass. Herren skulle man lyde. Og n skulle vi ha kollekt! Da skulle vi ikke holde igjen p gavene. Vi var jo pliktige gi tienden. Og velsignelsen tilbake ville bare bli strre jo mer vi ga.

Vre goder hrte Herren til. Og der stod denne karen og gjorde Guds rend. Heldige oss....Jeg var ikke uenig i idelogien. Bare formlet. Ikke minst grunnlaget, som helt og holdent var hans egne utsagn og tankeliv.

Jeg tillot meg stille sprsmlstegn ved hva Gud skulle med et kjpesenter i glass. Skulle det gi flere kristne? Hjelpe de fattige? De ensomme? Men kun i det stille. Generelt tror jeg kristne er redde for dmme andres tro. S ogs jeg. Men jeg styrte unna i ettertid. Det fantes andre som samlet inn til ungdomsarbeid, barnehjem, suppekjkken til de trengende, eller medisiner og skolebker. Det foresvever meg enda vre mer verdige forml.

En gang opplevde jeg at predikanten fulgte meg ut og i harme forklarte at dette var min siste sjanse. Beskjeden var fra Herren. Jeg hadde forstyrret prekenen ved g ut. Og dermed delagt for Gud. N var Han lei forstyrrelsene. Og dette var min siste sjanse i livet.

Jeg var fjorten r. S det gav drlige odds.

Jeg ler av det i dag. Men dengangen var jeg forbannet. Tenk lyve p Gud! Nr folk harmdirrende gir deg beskjed om at siste sjanse er brukt, m du enten forberede deg for helvete, eller stole p ditt eget folkevett.

Det er dessverre mange som er lgnere. Bedragere. Svindlere. Eller til og med sinnsforvirrede. Noen har mage til pberope seg Guds vilje i de utroligste ting. Ikke ndvendigvis fordi de bevisst vil lure deg. Men kanskje bare fordi det er mennesker. De gjr feil. Har kanskje klart overbevise seg selv om at det er greit. Andre bruker bevisst gudsnavnet for tvinge frem sin vilje. Hvis Gud har talt, hvem tr protestere? Det fungerer i alle religioner. Og mye organisasjonsliv. Nkkelen er vinne tillitt. Og skape en posisjon hvor ingen vger benevne elefanten i rommet.  Hvis en enkelt person har en egen nrkontakt med Gud m alle andre bye av. Mange farlige sekter helt uten Guds vilje har hatt karismatiske, eller autoritre ledere med denne selvoppnevnte innsikten.

Det er ikke Guds vilje kneble dine tanker. Da ville du blitt  fdt uten evnen. Tvert imot har vi plikt til vurdere bevisene.

Troende tenker sitt. Men er redde for vre kritiske. Vi skal liksom ikke dmme andres tro. Best holde seg unna i det stille.

N er jeg gammel nok til si vi har en plikt til bruke hodet. Kristen, eller ikke.

Folk som opptrer i strid med anstendighet, folkeskikk, redelighet, eller sunt folkevett skal du stille sprsml ved. Vi pilkter tenke selv.  

Tigger noen penger av deg, s legg merke til klrne. Klokka. Smykkene. Bilen. Og gjerne huset. Spr hvor de bor. Og sjekk ut kken p Streeetview. Aller helst kan du sjekke likningen, eller ske p navnet under proff.no. Der vil du finne rollene i nringslivet, s sant det er Nuf, eller AS.  Lever de i luksus og ikke har noen skikkelig jobb vet du hvor pengene gr. Et serist selskap legger frem regnskap som viser hvor mye som gr til saken. Og hvor mye som gr til administrasjon. Er det Guds vilje at du utsetter tannlegen, s andre kan kjpe Rolex? 

#Mammon# #Gud# #tigge# #penger

Nr mor er ei kontrollerende heks



F ting i livet kan mle seg med kjrligheten mellom mor og barn.  Den er trolig det sterkeste du noensinne vil oppleve. Det aller vakreste. Men kanskje ogs det mest opprivende. For mens bndet styrkes mer for hver dag den lille sparker i magen din, for hver gang du ser den lille hnda p ultralyden og fra det yeblikk du fr ser den lille i ynene, vil det ogs komme dager med lsrivelse, vekst og kende selvstendighet. Noen konflikter er ikke til unng. Og de kan vre vonde nok. Rett og slett fordi flelsene dere imellom er s sterke. Fordi det alltid vil vre ungen din, uansett hvor sint hun er og uansett hva hun har gjort. Fordi hun trenger styrke sin selvstendighet for at hun engang skal kunne st p egne ben, selv om hun kanskje velger feil kampsaker underveis. Og ikke minst fordi du alltid vil nske beskytte henne, selv nr hun vokser deg over hodet og fr egne barn. Men vi vet at det kommer en dag da vi m evne trekke oss tilbake. En dag da vi m stole p at vi har gitt henne et godt fundament bygge videre p. Rett og slett en dag da vi m betrakte henne som en likeverdig voksen. 

Det er dette vi vil. Mer enn noe annet nsker vi se vre barn bli trygge, selvstendige voksne som klarer seg selv. Dette er mlet vrt. Og plikten vr, som foreldre. Hvorfor er det da s vanskelig la det skje?

For noen kommer brytningstiden raskt. Plutselig har de flyttet hjemmefra, fullfrer studier og kommer hjem med samboer og unge. Og kanskje fles det som et godstog har dundret gjennom livet ditt. Men du er likevel glad og stolt over se hvem de har blitt, selv om huset brtt virker stille og tomt om kveldene.

Andre bruker lengre tid. Tar mindre skritt ut i livet. Kanskje s sm at du blir bekymret. Skulle de ikke nske seg ut av redet n? Tenke litt p kjreste og fremtid?  Men du sttter dem der de er og oppmuntrer dem til hvert lille skritt bort fra deg, selv om en del av deg har lyst til holde fast litt til.

Noen ganger legger jeg merke til at det har oppsttt feil i denne prosessen. Lsrivelsen blir ikke komplett. De flytter seg kanskje litt. Men navlestrengen er ikke kuttet. Noen ganger fordi barnet er usikkert. Og noen ganger fordi mor er ei kontrollerende heks.

Idag skjedde det rett foran ansiktet mitt. 

Jeg var i et selskap. Ei lita tulle stabbet bort til meg og jeg ble sittende og snakke med faren. Mens han sitter og prater kommer plutselig ei dame p min egen alder.  Hun tar uten videre barnet ut av armene hans og sier "Hun skal skifte bleie n". Hun forsvinner med ungen, kommer etter en stund tilbake, setter barnet p gulvet og sier: "Bestemor m g n. Bare en liten stund. Ikke vr redd. Mimmi m g. Men kommer snart tilbake!" Stemmen er unaturlig hy. Som om hun tilstreber oppmerksomhet. Eller en reaksjon?  Barnet leker ufortrdent videre med far. Og bestemor stanser. Og gjentar seg selv. Enda hyere.  "Ikke grt!" Ungen titter opp. Sutrer litt. Alles oppmerksomhet er rettet mot henne. Og jeg kjenner ufrivillig at hun har ftt den avskjeden hun kan si seg fornyd med. N kan hun g.

Faren ser p henne. Men sier ikke et ord. Han fortsetter der han slapp, med skifte til pyjamas og gi barnet litt mat. Etter en stund kommer det jeg antar er mor. Foreldrene smiler til hverandre, fr moren overtar, med sprsmlet "Har mamma gitt henne mat"?

Han nikker. Bekrefter at han har gitt henne kveldsmat og at hun har ny bleie. "Tenkte vi kunne ta en tur til lekeparken med henne i morgen...Hun koste seg jo sist".

Kvinnen nikker. Det er ei pen, ung jente. Jobber p advokatkontor kan hun fortelle, s hun har nok et godt hode ogs. S snur hun seg mot faren til barnet og sier: "Jeg skal hre med mamma. Hva hun har for planer". 

Jeg kan ikke hjelpe for at samspillet mellom disse menneskene begynner oppta meg. Faren ser vekk. Lavt sier han: "Kunne vi ikke dra bare vi tre?" Hun rister p hodet. "Da vet du at mamma blir lei seg. Dessuten er hun s flink med Emma. Og vi er enige om at hun faktisk er viktig i Emmas liv".

Jeg burde gtt vekk. Dette var ikke for mine rer. Men jeg greide ikke.  N reiser faren seg med barnet p armen. "Vi har gjort ting med mora di fem dager p rad. Og hele forrige helg bestemte hun alt vi skulle. N tenkte jeg for oss tre. Bare oss tre."

"N begynner ikke du, alts"...

Jeg ble heldigvis opptatt med noen andre en stund. Men kort tid senere s jeg bestemoren ta barnet fra faren mens hun hyt forkynte: "N er Mimmi her igjen! Alt er bra. N er Mimmi her! Da barnet like etter begynte sutre, gikk bestemoren resolutt bort til faren. "Hva har du gitt henne spise egentlig??! Hun grter. Hun grter aldri hos bestemor." Samtidig stryker hun barnet og laller: "Mimmi er her n. Mimmi er her!" 

Barnet blir gitt faren igjen. Han roer henne. Vugger henne frem og tilbake forsiktig til hun nesten sovner. Da er bestemoren der igjen. "N m vi mle feberen, for hun var ikke i form i dag tidlig". Faren trekker barnet forsiktig til seg. "Hun sover.. " sier han lavt. Dama griper barnet. Hever stemmen. "M jeg virkelig ringe helsesster og be henne forklare dette med barns temperatur for deg??! Trodde ikke det skulle vre ndvendig!"

Jeg ser bort p barnets mor. Ganske vantro. N m hun vel gripe inn? Men hun bare snur seg og gr vekk. Og faren blir stende stum og stille noen sekunder fr han begynner rydde vekk lekene. Tilslutt greier jeg ikke tie stille lenger. Han har blitt skjemt ut offentlig av svigermor, sviktet av sin kjre og gjort til lillebror for sitt eget barn. Bestemor er bulldoser. Hun dominerer penlyst. Vekker et sovende barn for demonstrere hvor viktig hun er. Forteller barnet til stadighet at hun trengs. Bare nr Mimmi er der, er alt bra. Bare Mimmi vet best. Og hun overkjrer faren uten blunke. Beskylder ham mer eller mindre penlyst for vre en drlig far...Fokus er penbart ikke p barnets beste. Heller ikke mor og far. For meg er hun en demonstrasjon p en kontrollerende kvinne som aldri tillot datteren bli voksen. Og n er i full gang med rasere forholdet til bde samboeren og det lille barnets oppvekst. Bestemor er gift for den lille familien!

Det raker meg ikke. Men jeg spr likevel s lavt jeg kan. "Hvorfor finner du deg i det??" Han titter opp et yeblikk. Kanskje vurderer om han skal svare. S sier han: "Det er dette. Eller ut. Hun har gjort det klart at hun velger mora foran meg. Og jeg vil vre hos ungen min".

Jeg har snakket med barnets mor tidligere. Hun virker intellegent. Flink med mennesker. Dannet. God utdannelse. Likevel er hun vettls nr det kommer til moren. Og det eneste jeg kan tenke er: Slipp for Guds skyld taket i ungene deres nr tiden er inne! Ikke innprent dem fra spedbarnsalder at du er det eneste viktige i deres liv. Ikke gjr dem avhengige av deg.  Barn skal ikke gifte seg med mor og oppdra barn sammen med foreldrene. De skal f vr sttte i oppgaven. Men da som en familie.

For denne unge moren er jeg redd sjansen har kommet og gtt. Men jeg tviler p at hun forstr det usunne i hennes egen mors innblanding. S fr vi hpe at ikke ogs neste generasjon m lide for samme feil.

Ingen er perfekt. Men slippe taket litt etter litt er en del av ditt barns oppvekst. Gjr du ikke det, hindrer du ditt barns naturlige utvikling. Ditt barns vandring p veien til finne seg selv og sin livspartner. Sitt eget liv.

#mor# #heks# #kontroll# #barn# #slipp# #forhold# #voksen#

 

Sjefsrna'n og smsvina



Enkelte svin har den sregne egenskapen at de gjerne tramper over og klatrer p andre svin. Slik grafser de til seg mer enn egen andel i troa og blir ekstra store svin. De andre svina vil ofte ha nok med f trynet opp fra gjrma og f slikket srene sine. Men noen f av storsvina karrer til seg s mye at de kan legge seg til fine vaner. Fr de ture frem lenge nok kan det vre at de like gjerne mesker seg i champagne og trffel og endatil trekker i dress. Disse svina har gjerne utviklet en egen moral og et velutviklet selvbilde.

I egne yne er sjefsrna'n det beste bingen kunne blitt tildelt. Et aktivum for alle de kultne suggene som aldri fikk utdelt noe strre over snyteskaftet, men heldigvis en god porsjon bakstkke, s de i alle fall kan brukes til noe. De smsvina som selveste Rna'n har bruk for, vil vre s heldige nyte godt av forholdsvis store og velassorterte smuler fra Sjefens bord bde ofte og i stort monn.

Uheldigvis kan dette ta en br vending om Sjefsrna'n ikke lenger har bruk for deres tjenester. Derfor er smsvina ofte nye med la Rna'n klatre som han vil, nr han vil og hvordan han vil. Disse svina legger seg ofte til en holdning med lavt,  slete tryne, full kjeften av godsaker, en underlig svai over svinekammen og et oppadrettet, stort blikk. Ogs kjent som hundeblikket. 

Det er som regel en del vanlige smgriser som blir funnet skadet i lypa etter Rna'n og Co. Rna'ns moral er klar. "Frst meg sjl, s meg sjl og kanskje litt til de lydigste, hvis det gagner". Han heftes ikke av foreldede og mislykkede teorier om rett og galt. Hvem fikk noengang trynet fullt av trfler med snt? Nei, Rna'n vet at han m klatre om han vil opp. Da m ndvendigvis noen vre i bunnen. De m ndvendigvis bli slete og f noe brukne rygger om de ikke tler vekta. Men slik kommer han opp fra sla. Slik kan han holde dressen ren og trynet fullt. Slik fr han mange venner.

Det er suverent vre Rna'n. Alle smsvina ser opp til ham. Han har ftt det til. Han vasser i sugger. Tar for seg av buffeten livet har satt fram for ham. Det han vil ha, det tar han. Noen ganger bare for at de skal huske hvem som er sjefen. Noen ganger fordi det gir ham en snn deilig kribling i magen nr han suger tak i det en av smgrisene nettopp er i ferd med gape over. Og kanskje aller mest nr han fr griselabben bakp ei fin sugge.  Han tar seg aldri bryet med sjekke suggas reaksjon. Hva skal ei sugge med meninger uansett? Det eneste han trenger er bakparten. Bakparten er fine greier.... Fuglene vet hvorfor hodet ble satt p. Er bare brk i den enden...Han slafser ubevisst i seg en dollarseddel som har ramlet ut fra skinkene hans.

Hender det blir brk med de andre smrnene. Men ikke noe han behver la seg hefte med....Der var det ei fin ei!

Gryntingen nr nye hyder nr han dundrer etter henne. Liker prate litt med "gutta" etterp. Litt om strrelsen p jura. Formen  p skinka. Det er bare ta for seg. Han er jo selveste stjernegrisen! I hvert fall i egne yne.

Noen ganger fr et slikt Svin lyst p mer. Ganske ofte, faktisk. Ja, ofte mye mer. Da vil Svinet styre grden. Kanskje landet. Universet kunnet vrt noe.....

Da samler Svinet rikdommen sin. Bde i tilhengere, mat og sttte. Det er kjekt med det. Nr mange er avhengige av din nde, er det f som ikke trr stttende til. S vasker han snyteskaftet, klatrer opp p trona av halvdaude smgriser og tar i mot applausen som m komme.

For et slikt svin kan sjokket bli stort hvis det plutselig er noen som roper: Han er et svin! Det hadde han da aldri tenkt seg. 

 

#svin# #rna# #sjef

Du som vet alt: Angst str ikke skrevet i panna



"S Morten nede ved veien i dag. Ute p tur. Ser fin ut han n." Du str der s uskyldig og vennlig. Smiler. Ingenting avslrer hva du virkelig vil si, fr du kremter og fortsetter: "Hvorfor har han ikke begynt jobbe igjen da"?

Der kom det ja. Jeg hadde hpet du var annerledes. Men nei. Jeg smiler. Men det er falskt. Og vi vet det begge to. Merker at jeg snur meg halveis bort og flytter blikket vekk. Du skuffer meg. Jeg orker ikke se p deg akkurat n. Men jeg svarer, slik jeg alltid gjr. Er flink med ord. Og veloppdratt nok til ikke la irritasjonen bli alt for synlig. "Skinnet kan bedra, vet du. Han har noen gode dager, men det er mye igjen. Vi tar en dag av gangen". Du nikker. Klapper meg svidt p skuldra."Jaja. Godt se ham s fin i alle fall. Han var langt nede p sletta her. Er vel fort halvannen kilometer det...Han greier det da?"

Jass. Du gir deg ikke. Og jeg som trodde du var et hyggelig, fordomsfritt menneske. Men n lyser bygdedyret i ynene dine. Du krever svar.

"Ja", svarer jeg med s alminnelig stemme som mulig. "Ging er en del av treningsopplegget hans. Nr han greier det, skal han g s mye som mulig."

Du nikker. "Fr hilse da. Han er vel snart i full vigr tenker jeg. Hadde noe ryggtrbbel selv jeg, for noen r siden. Vondt som...." Du flirer. "Men det kom seg fort det, vet du. Det gr hvis en vil...Og s har jeg liksom aldri vrt typen til legge meg sjuk heller jeg da".

Snn. Da fikk du sagt det. Jeg sier hflig at jeg m hjem med isen og at du m hilse hjem. Minner meg selv p at du ikke forstr. P alt du ikke vet. P alt du ikke kan noe om, selv om du hadde vondt i ryggen en gang. Men i dag hjelper det ikke.  Hvorfor kan du ikke bare la ham vre i fred? Hva gir deg rett til utbe personlige opplysninger om andre?   Forstr du virkelig ikke at jeg ville fortalt deg alt du lurer p hvis det var greit for ham og meg? At vi ikke gjr det betyr ganske enkelt at det ikke er din sak! Fatter du heller ikke at det ikke er alle helsemessige opplysninger om andre som du har rett til vite om i detalj? 

Da jeg kommer inn i stua ligger du p sofaen. Du sover, selv om TV'en str p hyt og lyset fra taklampa treffer deg midt i ansiktet. Du ligger med det ene benet litt opp og ryggen i en vridd bue for f benet i riktig stilling. Tallerkenen med brdmaten str p bordet. Det er ei halv skive med ost igjen. Jeg kjenner p den med pekefingeren. Den er ikke trr enda. Ved siden av ligger blodtrykksmleren og blodsukkermleren. Den siste mlestripsen ligger halvveis opp nla enda. Og jeg vet.

Selv om jeg ikke har vrt hjemme p ni timer vet jeg tydelig hva som har foregtt. Hvordan dagen hans har vrt. Jeg forstr at jeg m hndtere middag og oppvask i dag. Like sikkert som at han kommer til ville hjelpe meg. 

Dette startet i natt. En helt vanlig natt for Morten. Han var ganske heldig og fikk sove noenlunde greit, bare avbrutt av fling, smertestillende for ryggen og en tur p do. Andre  ganger vkner jeg av at han gr hvilelst omkring i huset. Ingen av oss forstr helt hvor denne voldsomme uroen kommer fra, men vi forstr at noe av det har rtter helt tilbake til en vanskelig og utrygg barndom. Likevel var han i full jobb fram til nylig. Dyktig som f og derfor ogs alltid i en ansvarsfull lederstilling. I to-tiden kryper han gjerne under dyna ved siden av meg hvis kvelden har vrt tung. Han kan bli liggende og stirre ut i mrket etter ha prvd alt fra lesing p sengekanten til tvinge ynene igjen. Og akkurat i det jeg tror han har sovnet forstr jeg at den rir ham igjen. Den stadig kende flelsen av at han aldri fr se dagslys igjen. Har han likevel sovnet, vkner han dyvt av svette etter et livaktig mareritt som alt for mye ligner p livet hans. Da m han opp. Gr til vinduene og ser ut. Det er ingenting se der ute. Det vet vi begge. Men han blir stende. Prver finne trusselen han kjenner nrmer seg, men han vet det egentlig ikke selv. Det er ikke noe der.  Han setter seg. Skrur p TV'en. Glaner inn i skjermen en stund uten ane hva han ser p.  Hjertet vil dunke hardere. Han blir svimmel. Prver fokusere p nyhetene i lokalavisa p bordet. Men det er en hpls kamp.
 
Noen ganger greier han mobiisere uante krefter og tvinge seg selv til fokusere p noe annet. Men denne gangen kjenner han at han er for svak. For sliten og trtt.
 
Det begynner sprenge i hodet. En verkende, bankende flelse som snart sender glimt av lyn inn i hodet. Han vet ikke om han virkelig har disse migrenelignende lynene for ynene, eller om det bare skjer inne i hodet. Men han kjenner frykten presser p. Dette kan ikke vre normalt! Han vet at det ikke er normalt!
 
 
 
S sinnsykt vondt... Han reiser seg igjen. Gr ut p kjkkenet for tvinge hendene til sette inn kopp og skl i oppvaskmaskinen bare for f tankene vekk et lite yeblikk. Men ute p kjkkenet aner han ikke lenger hvorfor han er der. Vet bare at han snart gr i gulvet. Knrne svikter. Han har ingen krefter. Musklene er helt visne. Han lfter hendene for ta seg for. Er rett fr han spyr n. Men hendene slipper taket i kjleskapsdra. Det m vre fling! Vr s snill la det vre fling!
 
Han mler. Skjelvende, mens han holder druesukkeret i den andre hnden. 7,8....Det er ikke fling. Bare det ikke er...en ny runde...Han visste det kom tilbake. Visste det kom til skje igjen. Den helt for jvlige hodepinen. Tunga som plutselig slutter virke. Det er et nytt slag!
 
Svetten som har haglet ned over ryggen og ansiktet fles plutselig kald. Han fryser s veldig. Slr p varmen litt mer, men kjenner yeblikkelig hvordan han blir enda mer svimmel og skifter tilbake igjen. Vettskremt stavrer han seg inn i stua og setter seg igjen. Han vger ikke st lenger. Setter p seg mansjetten til blodtrykksmleren og trykker p knappen. Det gr en evighet fr tallene kommer til syne. De bekrefter det han frykter. 180 over 95. Noe er galt. Om ikke slag, s er det hjerteinfarkt han er i ferd med f. Det klemmer til i brystet. Han tar etter telefonen. M ringe etter meg fr det blir for sent. N! Fr tunga kutter ut helt.
 
Hodet sprenger. Hjertet slr urytmisk. Kvalmen vokser i ham. Rosen p bordet blir mer og mer utydelig. Konturene forsvinner. Han skilner ikke lenger tastene p telefonen. De flyter sammen i et underlig mnster. Han prver rope p meg. Men stemmen er svak og han  ombestemmer seg. Det er ingenting gjre. Dette skal jeg slippe se.
 
Det er alts n det skal skje....
 
Han vil ikke d! Han er ikke klar! Han er ikke ferdig. Med noe.
 
Timene gr mens han venter p den siste, ultimate smerten. Kroppen er spent. Hver muskel er forknytt. Han skifter mellom skjelve av kulde og svette av den intense varmen som kommer innenfra ettersom blodtrykket nr nye hyder. Kan det likevel vre...? Det fles som han har lftet vekter i timevis. Musklene er stive og kraftlse. Et sted langt bak i hodet er det noe som sier ham at han burde ha spist noe. Sukkeret raser hvis han er redd. Men mat er ikke et tema lenger. Ingenting betyr noe nr alt likevel er slutt. 
 
Han orker ikke mer. Men det er ikke hans valg. S har han sett meg for siste gang da. Slik ble det. Og Tom-Erik...Det fles som noen strammer grepet rundt halsen hans. Fr ikke luften verken inn eller ut. Fler pulsen banker i tinningene. Kjenner hvert eneste, ville hjerteslag i hele kroppen. Det siste? Han vil at det skal vre over. At dette skal ta slutt. Men han er livredd for at det skal vre slutt. For at dette er slutten.
 
Etter tre timer innser han langsomt at han ikke fler seg s ille lenger. Kvalmen har sluppet taket og han ser tydelig igjen. Angstanfallene har kommet p lpende bnd og avlst hverandre s ofte at han ikke kan skille dem fra hverandre. Egentlig har han nok flt seg litt og litt bedre i nesten et par timer. Men det har likevel vrt s ubehagelig at han ikke har registrert bedringen. Han er sliten, svett og klar for en dusj. Sr og lemster overalt. Det er fremdeles trangt i halsen. Musklene skjelver av utmattelse etter ha sttt i spenn hele tiden. Men han er glad. Det er over. Det var bare angsten denne gangen ogs. Bare angst.....De kunne jo prve dette, de som sier at han fr ta seg sammen....
 
Han dusjer, tvinger ned litt corn flakes bare for unng fling mens han sover fordi han vet hvordan angsten kan dra blodsukkeret rett ned p et yeblikk. Han er trett og sikker p at han vil f sove n. Og det gjr han da ogs. Om enn urolig og med mange skremmende drmmer.
 
Om morgenen str han opp til vanlig tid.  Fler seg optimistisk. Hadde vrt s sikker p at det var et nytt slag. Alle symptomene hadde stemt. Takknemligheten over at det er over gir ham lyst til klemme noen. Han sender meg en SMS i stedet. "Glad i deg. Og glad for at jeg har deg!"
 
Han spiser, setter spryter og tar medisinene. Prver g rett, slik at ikke ryggen skal belastes skjevt, selv om han kjenner hvert skritt helt ned til fotsla. Vet godt hvordan det blir senere hvis han tillater seg g litt skjevt fordi det fles s mye bedre akkurat n. Det straffer seg. Han unner seg et kokt egg og litt juice fr han gr ut. I dag skal han vre flink. G en lang tur. Ta kontroll. F slutt p tullet.
 
Han kommer en halv kilometer. Hrer p fuglene. Kjenner varmen fra hstsola i ansiktet. Livet er egentlig ikke s aller verst. Han smiler til den gamle mannen han gr forbi og tar seg i lure p om han noensinne vil bli like gammel som ham. Ryggen er ikke s aller verst. Hadde jammen spist egg i dag...Det er litt kolesterol det. Og juicen inneholdt vel egentlig for mye sukker. Men han skulle jo leve!
 
Det str noen blklokker langs veikanten. Han blir stende og beundre de spinkle, skjre stilkene som overlever i de skrantne, trre veikantene uten noen form for stell. Kostholdet hans var kanskje ikke s bra som han likte tro? Mens han funderer p dette oppdager han plutselig vindkastene som slr imot ansiktet. Vimpelen foran ham str rett ut. Blser det plutselig s mye? Han hater vind! S uforutsigbar. S sterk. Og det er ingenting han kan gjre. Brtt tenker han p alle nyhetssendingene. Avrevne tak. Garasjer blst til pinneved. Angsten griper ham igjen. Like plutselig som vindkastet vekket ham fra hvilen i tankene. Han gr resten av turen raskere enn han egentlig greier for komme seg fort hjem igjen. M sjekke at vinduene er igjen. Hvem av disse trrne kunne blitt farlig om det virkelig kom ei skikkelig kule? Hva med de rundt huset? Han skrur opp tempoet. Gir blaffen i hvordan han gr. Skal bare fort hjem. Fortere. Fortere. Han hiver etter pusten. Vet bare at han m hjem.
 
Ryggen verker nr han kommer inn. Prolapset hadde ikke godt av at han prvde lpe det siste stykket. Men det fltes som det viktigste i verden komme seg hjem fort. N vil han sikre huset mot vindkastene. Best vre sikker. En vet aldri. P nyhetene sier de at det ventes storm. Han fryser. Og griner. Hva er dette? Hvordan ble det snn? Tilslutt sovner han utmattet p sofaen. Nr han skjnner at jeg er hjemme vil han trolig f drlig samvittighet fordi middagen ikke er klar og huset er uryddig. Jeg har jo vrt p jobb, stakkar. Jeg er jo sliten.
 
Mannen som stoppet meg i dag hadde kjrt forbi ham da han lp hjem i panikkangst mens hjertet hamret i kroppen, ryggen verket og skrekken kjrte blodsukkeret ned p et minimum mens blodtrykket steg til rdt niv p rekordtid. Fordi Morten greide flytte fttene raskt akkurat da s denne mannen en snylter som er mer enn frisk nok til jobbe. Han s Morten et kvarter i lpet av et dgn p 24 timer. Han ser ikke nr Morten ligger vken om natta og vrir seg i ddsangst, eller smerter fra den delagte ryggen. Han ser ikke nr mannen min tumler ut p kjkkenet uten se hvor han gr fordi han uten vite det har blitt engstelig og dermed kjrt blodsukkeret rasende hurtig ned p fling mens han sov. Han ser  ikke nr han sitter  inne i dagevis fordi smertene driver ham til vanvidd, han ikke fr sove og ingen stol eller sofa kan brukes. Han ser ham ikke nr han sjekker vinduene fr han gr ut med spla, s han slipper sprsmlene. Han vet ikke hvor redd Morten er for glefse til folk han kjenner. Alt han ser er en en 45 r gammel mann som tilsynelatende er frisk nok til g tur uten problemer. Han ser ikke hvordan ansiktet fordreies i smerte nr han tvinger seg til g normalt, eller hvordan han kan f igjen for innsatsen ved bli liggende p sofaen de neste to dagene. Og jeg tar meg i nske at denne nyssjerrige hedreviteren fr kjenne p det selv. Hjelpelsheten. Angsten. Smertene. Alt dette som Morten aldri har valgt og ikke har noen kontroll over. 
 
Fordmmelsen fra alle de som er friske er tung bre for ham., Aller verst er de som har hatt en snev av noe en gang. De som mener seg berettiget til dmme. Men jeg nsker dem virkelig ikke dette. Jeg unner ingen det jeg har sett Morten lide seg gjennom de siste rene. Ikke bare med sykdommen. Men ogs med NAV. Mistroen. Kampen. Uvissheten. aldri vite om du fr penger neste mned, avhengig av om saksbehandleren har glemt saken, blitt sykemeldt, eller vurdert deg annerledes n, uten at du har ftt beskjed mer enn en uke fr pengene kuttes. Rdgivende leger som innrmmer at de aldri har lest saken, eller tatt i papirene, men likevel har overkjrt alle spesialister i saken hans.  De stille kommentarene fra folk som tror de kjenner ham av typen: "Jass, du er p beina..."  fr de megetsigende ser p sidemannen og fortsetter: "Sykemeldt enda? Men det gr bra detta, da?"
 
Og han svarer. Prver smile. Og fremstr frisk og fin. Men egentlig vil han skrike. -Nei det gr ikke bra!!. Jeg er her for trene musklene i ryggen s jeg ikke blir verre. Ja, jeg greier vre p treningsstudioet under psyn av treneren for prve vedlikeholde det som er igjen av skroget. Men det er stor forskjell p greie g en tur p en times tid p en god dag, etter ha dopet meg ned p smertestillende og beroligende, og mte p jobb hver dag og yte i tte timer uten stans.
 
I gr prvde han seg p bursdag hos broren. Det endte med at han rmte hjem. Skamfull og med hamrende hjerte. Det var s mange der. Alle ventet noe av ham. Og alle ville vite hvorfor han dro hjem fra kinoen forrige gang. En forklaring. Den han ikke kan gi.
 
S ja. Morten er Naver. Men du vet ingenting om hans helse eller hans dager selv om du ser ham langs veien. Og du vet ingenting om hvordan han har det selv om du har hatt kink en gang. Det er nemlig ikke alt han forteller deg. Noe er for vondt. For flaut. Og han vet at du ikke ville forst. Ville du gtt til en med Kols og sagt at du kom deg p beina selv om du hadde bronkitt en gang? Og at du vet hvordan det er? 
 
Et gammelt ordtak sier at du aldri skal dmme noen uten ha gtt flere mil i deres sko. Kanskje trenger vi alle bli minnet om dette. 
 
 

--

 

 

Yrkesvilleder?

-Jeg snakka med veilederen igjen i dag. Er s flink han! Sa jeg mtte satse mot den kreative sida mi. Klart det! Er det jeg vil jo!

Jeg har hrt litt om dette n. Og prver for folkeskikkens skyld ikke avslre nyaktig hva jeg tenker.  Interesser og selvutvikling... Alt dette er fint og flott. Men jeg vet ikke hvor mye mer tv jeg greier svelge unna. Nr fikk en skolelei tenring med middels karakterer og hyt fravr sist plass p ei snn linje?! Og br en ha ansvaret for flysikkerheten nr en ikke husker lufte bikkja? 

Men Linda er fornyd. Hun ler. -Han skjnner snne ting. Er det han kan, da liksom. Finne et yrke som er interessant og i trd med vre evner da! Jeg vil ikke bare -bare g p jobb, liksom. 

-S n vet du hva du vil bli?

Hun nikker. -Jepp. Vi snakka lenge om det. Jeg tar kunst og hndverk og s programmering noen r. Og s m jeg bare skaffe noen kontakter i de strste selskapene. Skal designe spill da! For det liker jeg!

-Jass...

Jeg ser opp. -Spill du. Har du vurdert hvor lett det er f en snn jobb? 

-Nh. Han mener jeg m flge drmmene mine. Bruke interessene mine.

-Vet du om noen ledige jobber da? Sjekket dere rekrutteringen? Gjennomsnittsbetalingen for de som er i det markedet? Blir du da ansatt? Eller selvstendig? 

Linda er tydelig irritert. Hun er ikke s gammel enda. Og blir stadig oppgitt over hvor pessmistisk og sidrumpa mora hennes er. S jeg prver appellere til fornuften. -Hjalp han deg finne riktige skoler og linjer og snt da? Hva er feil med noe trygt og normalt som frisr, forresten? Sykepleier.. Du er jo s skolelei.

-Neei...

Hun ser litt vekk. Begynner sjekke Facebook. Egentlig vet jeg at jeg neppe nr frem etter dette. Men hun titter opp et yeblikk. Lenge nok til si; Ja, det - Eller s er psykolog helt greit da.

Gudskjelov! Et ordentlig yrke. Problemet er bare: Hvor ofte kommer en inn p psykologstudier med 3.4 i snitt?  Men jeg sttter henne selvflgelig. Ber henne ske p det hun vil. Drar den utbrukte frasen om at det viktigste er f et papir p at hun kan noe. Er noe.

Da hsten kommer begynner datteren min p maskin -og mekk. Det var der hun kunne f plass. Etter at alle foregende valg var p studier hun aldri hadde sjanse til komme inn p. Hun grter da hun kommer hjem. Dette passer ikke for henne. Og hun ender p nrbutikken.Men der trives hun i alle fall. Og det er rlig arbeid. Ikke noe galt i det. Men jeg tar meg i forbanne den lille besserwisseren av en yrkesveileder som har villedet henne frem til ikke f et yrke som gir et fagbevis.

Jeg prvde f henne til ske p frisr. Helsefag. konomi. Noe hun kunne komme inn p. Og f til. Men denne fremmede mannen velsignet mitt barns urealistiske drmmer om rikdom og moro i stedet for hjelpe henne p veien.

Hvorfor anbefalte han henne ske studier han visste at hun hadde liten sjanse til komme inn p? Hvorfor ha fokus p hva som er moro, i stedet for hvor det er ledige jobber? Hva man faktisk kan jobbe med? Hvilken verden lever disse menneskene i?

Jeg har en jobb. Den gr jeg til hver dag. Gjerne etter et ublidt mte med vekkerklokka. Jeg er der i tte timer. Mange av oppgavene ligner det jeg gjorde i gr. Noen srlig wow-faktor har den ikke. Men det setter mat p bordet. Og heldigvis er det en jobb noen trenger og nsker at jeg gjr. Som noen er villig til betale meg for. 

Hvorfor villede vre unge til tro at yrkeslivet handler om ha det interessant hver dag? Ingen jobb er morsom etter fem r. Ikke engang om det var hobby fr. Det er f overraskelser. Du takler det som kommer. Det kalles erfaring. Og er ettertraktet vare.

Interesser og visjoner er flott. Men br vi ikke lre vre hpefulle se mot hva samfunnet er villig til betale dem for, mer enn hva de har lyst til? Hvilke jobber de faktisk passer til? Og hvilke linjer de kan komme inn p?

Alle vil helst bli filmstjerne, toppblogger eller supermodell. Men de frreste blir faktisk det.

Joda. De har et ansvar selv. Og foreldrene m ta sin del av skylda. Men hvorfor skal ungene sendes til yrkesveiledere som villeder dem til tro at det overleve bare handler om ha det moro?  Stilles det krav til denne yrkesgruppens kvalifikasjoner overhodet? Hvilke underskelser gjres for mle deres rdgivning?  

Unger skal vokse opp. En del av dette er lre ansvar, forpliktelser og krav. dulle dem inn i en fantasi som gjr at de kaster bort sine muligheter er ikke veiledning. Det er sabotasje av foreldrenes oppdragelse. Eller forsk p det. Og en femtenring er mer enn klar for kjpe meningene til dem som sier det de vil hre. 

Ja. Dette er litt omskrevet. Og selvflgelig er det mye mer i bildet. Men hvilken kvalitetskontroll har vi p disse veilederne?

Er du ikke God Nok?!

"N er tykke lepper ut" leser jeg om dagen. Det slutter ikke forundre meg. Slengbukser kan vre ut. Pilotbriller kan godt vre ut. "Sggebukser" kan med fordel vre ut. Men lepper? Kroppsdeler?

Trenger vi lure p hvorfor unge jenter er s villige til legge seg under kniven nr moteguruene uten skjensel skriver om trender i kroppsfiksing like ubesvret som hvilken kjolefarge som er hottest i r?

Hvis du er femten r og leser motespaltistene p samme mte som presten leser skriften; Hvordan pvirker det deg lese at leppene dine er helt feil? Ingen liker snne lepper lenger. Det er helt ut!

De fleste av oss over 40 husker hvor viktig det var passe inn. Ikke henge etter. Ha de riktige 501-jeansene. Problemet for vre barn er at hypen har sklidd helt ut. N handler det ikke om ha platsko eller ikke. Men om ha riktige lepper eller ikke. Kardashianrumpe- Eller ikke. Og kroppen skal ikke manipuleres bare en gang. For trender skifter, m vite. Hovne lepper som er stive av injeksjoner er kanskje hot i dag. Men om et r skal de smalnes og gjres bredere.

Unge, friske og pene jenter legger ut bilder av seg selv og opererer seg lpende etter innspill fra bedrevitere som mener noe om hvordan de burde se ut. Alt i en meningsls sken etter en aksept de aldri vil kunne f fra andre enn seg selv, uansett hvor mange likes de fr. Noen ender opp med vansirede kropper. Andre blir seende ut som en mellomting mellom Donald Duck og Barbie, med rumper store som flytebrygger, midje som vitner om alvorlig spisevegring og lepper som dekker halve ansiktet som en sugefisk.

Jeg har nyheter til dere som ubesvret skriver om rets aksepterte kroppsformer i samme penselstrk som rets hotteste styling av skjorta; Kropper flger ikke trender! Det er ikke noe som er "in" eller "ut" med lepper, rumper eller pupper. Det bare er! Ingen er like. Og alle har forskjellige preferanser p hva de liker, s det gr helt fint!

En normal kropp er ikke perfekt. Det vil vre sm skjevheter. Et ye som er strre eller en nesetipp som peker optismistisk oppover. Normale kropper har kanskje flat rumpe, men geners byste. Eller flott bakende. Men noen kilo ekstra. Kanskje er du veldig slank. Vr glad for det. Tyngdekraften vil ikke plage deg like mye som oss andre. Kanskje har du stor byste. Vr stolt av den. Normale kropper er forskjellige. Og i stadig endring. Etter hvert vil puppene sige srover. Magen fr strekkmerker. Huden blir slappere. Og grevinnehenget sniker seg kanskje innp. Eller kanskje du trener som besatt og opererer deg jevnlig for unng aldringstegnene.

leve sunt, trene og ta vare p seg selv str det respekt av. Men spr du meg er det noe dypt forstyrrende ved se 70 r gamle mennesker med trommeskinn i ansiktet som vrenges til en grimase nr de prver smile.

Ja, mange plastiske operasjoner er mer enn vellykket. Og i mange tilfeller er det lett forst at en forandring kunne bety mye. Men har du bare en normal kropp med et normalt ansikt; Hva er det som skaper dette behovet for perfeksjon? Og er det verdt risikoen? Forventer du bli lykkelig etterp? F mer respekt? Bli mer elsket? Tror du alle vil synes du er pen om du bare fikser leppene, eller innser du at det for mange er starten p en livslang krig de aldri vil kunne vinne?

Ett er nemlig sikkert: Er du heldig, kommer du til bli gammel. Og du kan trene og operere og smre s mye du vil. Men kroppen din eldes. Og det er de frreste som greier se ungdommelige ut, uten bli mer skremmende, enn vakre.

Som unge torpederes vi av voksne som forteller oss hvordan vi br vre. Med drlig selvtillitt og liten livserfaring er det mange som lar media sette standard for hvilke krav som stilles til dem. Som voksne jobber vi fremdeles med selvtillitten og innser at kravene bare ker. Vi har alle lest om supermdrene! De som trener flere timer om dagen, bruker timer p shopping hver uke, gir barna hjemmelaget helsekost og nybakte boller med den strste selvflge - Og i tillegg deltar p alle dugnader, innsamlinger og holder enestende barnebursdager som det gr gjetord om. Den gode mor er veltrent, ungdommelig, lager mat fra bunnen av, baker kaker og brd til stadighet, er fremadstormende karrierekvinne og lever i en privat kokong av ren lykke. Selvflgelig uten unntak nysminket, rett fra frisren og med ukentlige besk p spa. Man m ta vare p seg selv!

Noe er feil i dette bildet damer... Dgnet har bare tjuefire timer for oss alle. Hvis mor har flere timer til rdighet til egen pleie og trening hver dag for holde sitt perfekte ytre korrekt etter arbeid, overtid, middag, lekser med barna, impulsiv kakebakst og obligatorisk kjring til fotballtrening, allidrett og rideskoler m det vre noe annet som lider. For vi m alle sove...

M disse lykketrollene aldri pusse vinduer og stryke klr? Vaske huset og holde hret om natten for unger som spyr og griner om hverandre? Pusse opp, eller male panel? Hjelpe gamle foreldre? Sttte venner og familie i sm og store kriser? Jeg sier ikke at alle disse kvalmende lykkelige supermdrene svikter. Men jeg sier at noe m prioriteres vekk nr en selv skal prioriteres opp. Eller er det rett og slett ikke en riktig fremstilling vi fr?

Tenk litt over det, fr dere stuper under kniven for fle dere bedre, jenter. Vil det virkelig hjelpe fikse puppene, eller m du ta full overhaling og likevel ende opp usikker og tom?

Har du tenkt p at du kanskje ikke trenger den operasjonen, bare en bekreftelse fra kjresten din p hvor flott du er? Kanskje trenger du aller mest f hre fra ham som er alt for deg at han elsker deg nyaktig som du er? At du er god nok. Og at han blir helt tom i hodet nr han ser p deg?

Jeg kjenner ogs p det. Du verden s fint om jeg kunne fjerne linjene i ansiktet, sy fast puppene p et dertil egnet sted og fjerne valker og strekkmerker. Det skulle vrt noe! Men vet dere hva? Jeg ville fremdeles ikke vrt fornyd med meg selv. Ville fremdeles vrt usikker i blant. For den tilfredsheten og selvsikkerheten vi alle sker, kommer innenfra. Og jeg tror det kommer til oss den dagen vi kan se oss i speilet og akseptere den vi er. P godt og vondt. Ikke fr.

#utseende #helse #skjnnhet #mote #trend #jente #krav #god #nok #kropp #krav #media #normal #tykke #lepper #ut #supermdre #plastiske #operasjoner #kosmetisk #kirurgi #selvtillitt

Undvendig og uinteressant av Christensen

"Moren" omhandler Wenche Behring Breivik og er skrevet av Marit Christensen. Jeg sitter med boken i hnden, ser utsom et stort sprsmlstegn og funderer: Hvorfor skulle denne i det hele tatt utgis? Og hvorfor i all verden var jeg dum nok til betale gode, norske penger for den?

Sjelden har jeg mkt meg igjennom en s hemningsls mengde uinteressante sider i en biografi. Verre er det at Marit Christensen i et hplst forsk p selvforsvar har flettet inn sine egne meninger som en del av boka. Det er en aktiv sammenblanding mellom hovedpersonen og forfatterens eget liv, opplevelser og betraktninger. Tilsynelatende er det ikke gjort f grep for f sm, hverdagslige ting til virke store og viktige. Tagging omtales flere ganger. Man fr nesten inntrykk av at det ikke var annet vente nr guttungen tidvis lp rundt med sprayboks i Oslo by og i tillegg var liten og spinkel. Det er penbart heller intet til hinder for trekke frem mennesker som lever i beste velgende.Ikke minst fremstr forfatterensom en blanding av fagperson og nr venn av avdde p annenhver side. Det ser nesten ut som om leserenskal tro at utgivelsen av dette rret er noe som gjres utelukkende for tjene samfunnet. Og kun i den beste mening. Alt for tjene en strre sak enn seg selv . At personen den handler om nsket stanse utgivelsen og hadde dette som ett av sine siste nsker p ddsleiet sees detglatt bort fra. At avdde heller ikke har noen mulighet til korrigere innholdet er tydeligvis heller ikke til bekymring. Og det fremstilles nrmest som om Christensen visste bedre hva denne kvinnen virkelig nsket, enn kvinnen selv. At dama sa klart nei, er bare forvirring. Marit, hennes venn, visste bedre. Dessuten var Wenche s omskiftelig.

Gud forby at det noensinne skulle bli umulig skifte mening i dette landet. Eller at ens siste vilje umyndiggjres av selvoppnevnte forstsegpere.

Dette er ikke bare dumt. Men direkte patetisk. Skulle tro at Wenche Behring Breivik nsket utgi noe som kunne forklare verden der ute at hun ikke stttet 22.juli p noen mte og at hun ogs fikk delagt livet sitt av dette. Det er skrevet under dekke av venn. Men pekefingeren er til stede, og slik jeg leser det, med sm hint om at huni alle fall ikke var en godmor. Wenche lukket ynene litt iblant og tidvis fortrengte hun ting hun ikke kunne endre eller hndtere. Kanskje hadde hun en noe redusert mestringsevne i utgangspunktet. Hun var endatil en smule blind for sine barns mulige feil. Og bagatelliserte negative innspill.

Denne fremstillingen kan umulig vre gitt av noen med stor kunnskap om den menneskeligepsyke eller erfaring fra det vre foreldre. Wenche Behring Breivik ser ut til dele sine feil med en god andelav norske foreldre.Heldigvis blir ikke ungene massemordere av den grunn. Skilsmisse, lite penger. og en tidvis irritert far kan jo forsvidt vre utrivelig. At folk i tillegg kan slumpe til ha et sexliv kan jo vre sjokkerende og sikkert forstyrrende for sjelslivet til enkelte. Men neppe noen grunn til at det ble avlet frem en terrorist. I s fall skulle det vrt noks folketomt her i landet.

Hele denne gavepakken erlekkert ispedd et lett dryss "avslringer" av typen flekker p pleddet i stuen. og "tisset i buksa". Sm, historiske anekdoter helt uten tilknytning til personene forvrig og med tanker omkring forfatterens egen barndom og ungdom er til overml lagt inn i et gjennomtrengende forsk p knytte et visuellt bnd mellom forfatteren og hovedpersonen i tid og rom. Dette lykkes ikke. Og skaper bare et enda sterkere inntrykk av rot og en manglende evne til skille egen person fra hovedpersonen. Hvem og hva Christensen egentlig forskte skrive om, er for meg uklart. Og hvordan noe av dette kan kaste lys over 22. juli forblir en gte. Wenche Behring Breivik har ikke blitt mye klarere. Til det er forfatterens egen synsing for fremtredende. Men vi blir velsignet med sm episoder fra hennes venner, families og slekts liv som sikkert tjener til ubehag for de involverte.

"Moren" erfor meg ikke historien om Wenche Behring Breivik. Den er historien om Marit Christensen. Og heller ikke da er den srlig interessant.

Tvangsparring av hund

Tvangsparring

Leste til min forskrekkelse hos NRK om Pomeranian-tispa som ble utsatt for tvangsparring med sin egen halvbror mens eier ble mer eller mindre "tvunget" til se p inntil hunden ndde et stressniv hvor hun mistet livet. Hva som rent fysisk er ddsrsaken er ikke fastsltt. Men det er vel kanskje god sjanse for at hunden ville ha levd i dag om den ikke hadde blitt utsatt for dette umenneskelige og hensynslse traumet som kenneleieren skal ha kalt en normal parring.

Jeg kjenner ikke til hva som ellers er normalt. Og har heller ingen kjennskap til denne saken spesielt. S min uttalelse m bli p generelt grunnlag. Men om tvangsparring/ voldtekt assistert av hundeeiere eller oppdrettere er normal prosedyre m det vre p hy tid forby denne praksisen ved lov og srge for at det blir satt inn ressurser p avslre dette. Ikke minst m det vre klekkelige bter for utvelse av denne typen overgrep mot et hjelpelst dyr. Det br vre ethvert anstendig menneskes opplagte ansvar melde fra om slike ting.

Etter mitt syn br en person som utfrer slike handlinger fradmmes retten til bde eie dyr, eller ha omsorg for barn i all fremtid da det avslrer en grunnleggende og uhyggelig brist i normalt flelsesliv, empati og respekt. Evner man ikke sette seg inn i, eller vise forstelse for hva kjledyret gr igjennom og hvordan eieren opplever dette kan man fort vre skremmende nr psykopatiske trekk hvor nske eller evne for normal medflelse er svekket spass at man ikke br ha mulighet til hndtere hjelpelst liv, vre seg dyr eller mennesker.

Trodde jo ogs det er en kjent sak at man ikke parrer dyr i nr slekt. Men hrer jo at det foregr p skalte valpefabrikker eller hos userise oppdrettere. Som sagt kjenner jeg ikke denne saken. Men jeg etterlyser i hy grad straffeforflgelse av denne typen dyremishandling og hper noen kan fortelle meg at man ryker p en god fengselsstraff eller i det minste en uforglemmelig bot nr man bedriver ren mishandling av dyr, p denne eller andre mter.

Det er da uhyggelig at mennesker som anser assistert voldtekt av kjledyr som normalt, har anledning til g lse blant oss andre og kanskje g hjem og ha omsorg for sm barn, eller demente, gamle p sykehjem? Jeg vemmes.

I tilfellet Pomerian-tispa hper jeg eieren straffeforflger saken s langt det lar seg gjre og srger for at vedkommende som var ansvarlig for denne grusomme og brutale episoden fr plagt litt "tvang" i sitt eget liv i form av en klekkelig bot eller en god, lang ferie bak ls og sl. S kan jo vedkommende tenke litt p hvordan det hadde vrt om en selv var blitt utsatt for den tvangen hun utver mot dyr og kaller normalt......Om n dette stemmer.

Vond bakst med Sukrin?

I et alvorlig anfall av sken etter sunnhet har jeg noen ganger n forskt bake med Sukrin, som jeg innbiller meg er noe av den beste sukkererstatningen p markedet n. I gjrbakst gr det ganske bra s lenge man innser at hevingen skjer inne i ovnen og man beholder noe ordentlig sukker. Jeg har brukt ekstra lett melk og en blanding av Vitahjertego' smr og olje. Det blir litt trrere enn vanlig gjrbakst, men egentlig helt greit. Kaker derimot.....

Jeg har forskt tre forskjellige oppskrifter, men hver gang blir vi noks lange i fjeset! (Les: Hestetryne!)

Bakepulverbaksten blir flat, kompakt og med en bitter ettersmak som overhodet ikke kan kalles godt. P nettet leser jeg likevel om den ene etter den andre som forteller om den fantastiske supersunne kaken sin? Jeg fatter det ikke. Sist gjorde jeg et hederlig forsk med en sjokoladekake hvor kremen var basert p sukrinmelis, kakao og pisket eggehvite. Hun som hadde postet innlegget, syntes den var aldeles nyyyydelig! Vi smakte n gang - og kastet hele elendigheten.....Hva er feil med oss? Prvde ogs en Roede-oppskrift hvor kremen ble s sur at gjestene drakk en halvliter kaffe til hver bit. Men Roede syntes penbart den var god...Vel, smaken er som baken. Forskjellig s det holder.

Dette er direkte destruktivt for selvbildet : ) trkke ned vonde kaker med et tvangsmessig glis er verre enn ikke spise kake.

Har noen en vettug, spiselig og ikke minst: God oppskrift med sunne oljer/smr og stningsmidler?

hits