Unødvendig og uinteressant av Christensen

"Moren" omhandler Wenche Behring Breivik og er skrevet av Marit Christensen. Jeg sitter med boken i hånden, ser ut som et stort spørsmålstegn og funderer: Hvorfor skulle denne i det hele tatt utgis? Og hvorfor i all verden var jeg dum nok til å betale gode, norske penger for den?

Sjelden har jeg måkt meg igjennom en så hemningsløs mengde uinteressante sider i en biografi. Verre er det at Marit Christensen i et håpløst forsøk på selvforsvar har flettet inn sine egne meninger som en del av boka. Det er en aktiv sammenblanding mellom hovedpersonen og forfatterens eget liv,  opplevelser og betraktninger. Tilsynelatende er det ikke gjort få grep for å få små, hverdagslige ting til å virke store og viktige. Tagging omtales flere ganger. Man får nesten inntrykk av at det ikke var annet å vente når guttungen tidvis løp rundt med sprayboks i Oslo by og i tillegg var liten og spinkel. Det er åpenbart heller intet til hinder for å trekke frem mennesker som lever i beste velgående. Ikke minst fremstår forfatteren som en blanding av fagperson og nær venn av avdøde på annenhver side. Det ser nesten ut som om leseren skal tro at utgivelsen av dette røret er noe som gjøres utelukkende for å tjene samfunnet. Og kun i den beste mening. Alt for å tjene en større sak enn seg selv . At personen den handler om ønsket å stanse utgivelsen og hadde dette som ett av sine siste ønsker på dødsleiet sees det glatt bort fra. At avdøde heller ikke har noen mulighet til å korrigere innholdet er tydeligvis heller ikke til bekymring. Og det fremstilles nærmest som om Christensen visste bedre hva denne kvinnen virkelig ønsket, enn kvinnen selv. At dama sa klart nei, er bare forvirring. Marit, hennes venn, visste bedre. Dessuten var Wenche så omskiftelig.

Gud forby at det noensinne skulle bli umulig å skifte mening i dette landet. Eller at ens siste vilje umyndiggjøres av selvoppnevnte forståsegpåere.

Dette er ikke bare dumt. Men direkte patetisk. Skulle tro at Wenche Behring Breivik ønsket å utgi noe som kunne forklare verden der ute at hun ikke støttet 22.juli  på noen måte og at hun også fikk ødelagt livet sitt av dette. Det er skrevet under dekke av venn. Men pekefingeren er til stede, og slik jeg leser det, med små hint om at hun i alle fall ikke var en god mor. Wenche lukket øynene litt iblant og tidvis fortrengte hun ting hun ikke kunne endre eller håndtere. Kanskje hadde hun en noe redusert mestringsevne i utgangspunktet. Hun var endatil en smule blind for sine barns mulige feil. Og bagatelliserte negative innspill.

Denne fremstillingen kan umulig være gitt av noen med stor kunnskap om den menneskelige psyke eller erfaring fra det å være foreldre. Wenche Behring Breivik ser ut til å dele sine feil med en god andel av norske foreldre. Heldigvis blir ikke ungene massemordere av den grunn. Skilsmisse, lite penger. og en tidvis irritert far kan jo forsåvidt være utrivelig. At folk i tillegg kan slumpe til å ha et sexliv kan jo være sjokkerende og sikkert forstyrrende for sjelslivet til enkelte. Men neppe noen grunn til at det ble avlet frem en terrorist. I så fall skulle det vært nokså folketomt her i landet.

Hele denne gavepakken er lekkert ispedd et lett dryss "avsløringer" av typen flekker på pleddet i stuen. og "tisset i buksa". Små, historiske anekdoter helt uten tilknytning til personene forøvrig og med tanker omkring forfatterens egen barndom og ungdom er til overmål lagt inn i et gjennomtrengende forsøk på knytte et visuellt bånd mellom forfatteren og hovedpersonen i tid og rom. Dette lykkes ikke. Og skaper bare et enda sterkere inntrykk av rot og en manglende evne til å skille egen person fra hovedpersonen. Hvem og hva Christensen egentlig forsøkte å skrive om, er for meg uklart. Og hvordan noe av dette kan kaste lys over 22. juli forblir en gåte. Wenche Behring Breivik har ikke blitt mye klarere. Til det er forfatterens egen synsing for fremtredende. Men vi blir velsignet med små episoder fra hennes venner, families og slekts liv som sikkert tjener til ubehag for de involverte.

"Moren" er for meg ikke historien om Wenche Behring Breivik. Den er historien om Marit Christensen. Og heller ikke da er den særlig interessant.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits