I år ble nyttår avlyst

Nyttårsaften... Jeg tenker ordet inne i meg. Kjenner på hva det vekker av forventninger og ønsker. Farvel til det gamle og velkommen til det nye. Joda. Men selve kvelden har jeg visse forventninger til. Ikke store greier. Men det skal være god mat, bobler i glasset  og litt kos med mine nærmeste. Sånn har det alltid vært. Og jeg vet ingen annen måte å gjøre det på.

I år planla vi en rolig kveld med et vennepar. Prøvde selvfølgelig å lage ekstra god mat, dekke bordet pent, tenne levende lys ute og inne og holde champisen kald. En viss uro kjente jeg på. For det er ikke alltid det nytter lenger. Uansett hvordan vi prøver. Eller hvor mye vi begrenser opplegget.

Det begynte nok før vi var ferdige med maten."Jeg er så sliten," sa han. "Vondt i hodet også. Og litt svimmel." Jeg nikket. Vi ventet gjester. Nå måtte vi bli ferdige, synes jeg. Men utover kvelden ble Morten stillere og stillere. Forsvant ofte. Noen ganger på do. Jeg er vant til det. Og vet hva det betyr. Hos oss må ingen sitte pent ved bordet til alle er ferdige. Når anfallene rir ham, må han opp. Gå rastløst omkring. Og viser gjerne ubevisst at han ikke vil ha kontakt med noen. Det er ofte litt flaut sammen med andre. Men jeg prøver å late som ingenting. Regler er da til for å brytes! Oftest blir jeg sittende og prate, selv om det er hans venner og familie som er på besøk. Han trekker seg tilbake. Går i kjelleren, setter på TV'en eller tar frem nettbrettet. Flytter seg fysisk vekk, eller snur seg. Slik stenger han verden ute.  Og jeg må svare på spørsmålene. Før prøvde jeg å forklare ham at dette egentlig er dårlig folkeskikk. Men nå vet jeg at det ikke nytter. For dette kontrollerer han ikke selv. Når gjestene går, følger han dem ikke til døra. Og han svarer bare "Ha det" fra et annet rom hvis gjestene roper til ham først. De er på en måte blokket ut.  

I kveld forsvant han fra bordet etter kort tid. Begynte å titte i vinduene. Se på klokken. Måle blodtrykket. Ta tabletter. Og så begynte det. Hyggekvelden vi hadde planlagt ble til en innføring i hans sykdom, oppvekst og hvordan han følte seg akkurat nå. At han var løs i magen. Hadde vondt her og der. Kanskje feber? Og da fyrverkeriet smalt utenfor var han grå og kraftløs og sikker på at han kom til å måtte reise på sykehuset. Han gikk frem og tilbake på gulvet mens han holdt seg for magen.

Morten snakker mye om kroppen sin. Hvor det gjør vondt. Hvordan. Hvorfor. Hva det kan være...Mange av symptomene ligner sykdom han har hørt om fra andre. Eller hatt selv. Uheldigvis har han også en rekke sykdommer, som gjør det vanskelig å skille reelle symptomer fra det som skyldes angsten. "Ikke ta tabletter om du ikke absolutt må," sier leger og psykologer. Men da stiger blodtrykket voldsomt, sukkeret synker mot rødt nivå og han kaver seg opp til det blir uutholdelig både for ham selv og andre. Men han venter i det lengste.

I kveld takket gjestene pent for seg og insisterte på at de hadde kost seg. Jeg nikket og smilte. Men skjønner jo at det ikke var sånn de hadde tenkt seg en festkveld. Når man lover champagne og hummer og gjestene stiller i kjole og clutchveske skal liksom ikke diare og død være en del av samtalen. 

Det er synd på ham. For han gjennomgår sitt eget lille inferno hver gang dette skjer. Men det legger så mye bånd på hva vi kan gjøre at jeg merker det begynner å tære på humøret.

Ferie har ikke vært et alternativ på tre-fire år. Selv ikke en eneste overnatting hos venner og familie er akseptabelt. Siste kinobesøk endte med at jeg satt alene sammen med de vi hadde dratt ut med, mens han flyktet ut hals over hode og satt nesten hele filmen i bilen. Siste konsert er nok seks år siden. Han spydde ned bilen i ren skrekk, stakk av fra reisefølget og satt tilsist alene ved ingangsdøren med vaktens noe tvilende velsignelse. Et besøk til hytta til våre beste venner endte i vendereis etter en times opphold. Vi hadde kjørt i åtte timer for å komme frem og det fristet lite å snu. Men tanken på å ikke være hjemme gav ham panikk. Siste overnatting borte husker jeg godt. Vi hadde med ungene den gangen. De var store nok til å forstå, så da Morten begynte å ta seg til hodet og snakke om ulykke og mulig død måtte jeg prøve å avlede dem, forklare litt og roe Morten. På hjemturen gråt han uavbrutt og nektet å gå inn på båten. Han var "sikker" på at den kom til å synke. Selv i havblikk og med kun få timers tur gjennomgikk han et helvete. Morten satt ved livbåtene. Resten av reisefølget prøvde å roe ham ned. Men måtte gi opp. Mens den dårlige samvittigheten gnagde meg for at jeg hadde fått ham med på dette og for at vi alle fikk ødelagt ferien innså jeg at det trolig var siste turen noe sted. Det er bare ikke verdt lidelsen, skuffelsen, den psykiske slitasjen eller følelsen av at vi alle hadde hatt det bedre hjemme. Vi drømmer uansett ikke om dette. Ikke om endeløs frykt og dødsangst. Ferie skal være avslapning og kos. Ikke kriseberedskap.

Hytta vi leide for noen år siden, som vi hadde gledet oss så veldig til, måtte vi avlyse. Morten sluttet å sove om natta. Vandret rundt i huset. Snakket om hva som kunne skje om han ble syk der.  Han skalv ukontrollert når han snakket om det. Ingen lege kjente ham der. Tenk om han ble lagt inn...Og vi innså alle at det ikke ville bli ferie, men et mareritt. Jeg var så skuffet at jeg gråt. For det var på Averøya, som jeg har drømt om å besøke i mange år. Heldigvis tror jeg ikke han skjønte hvor skuffet jeg var. Og det har jeg heller aldri tenkt å fortelle.

Det har aldri blitt mye turer. Noen få ganger har jeg trumfet det gjennom opp i gjennom årene. Men blir alltid skuffet. Enten må vi snu og dra hjem med en gang. Eller han gråter, ligger våken og er deprimert og redd hele tiden. Det er ikke kos for noen. Jeg har vent meg til dette. Akseptert at turer ikke er et alternativ. Men nå snører nettet seg på alle kanter. 

I det siste har han blitt nervøs nesten hver gang det ringer på døra. Hver gang vi må bort, enten det er til lege, bursdag, jul eller begravelse. Han blir nervøs av ting han spiser. Trim han ikke har gjort. Vind og regn. Sitte på i bil. Ja, alle former for transport hvor han selv ikke er sjåfør. Undersøkelser. Prøvesvar. Nav. Han blir nervøs når jeg er sliten. Eller syk. Og nervøs når jeg kommer hjem, bare i tilfelle jeg er sur. Han blir nervøs når rutinene brytes, selv om det bare er jeg som har sommerferie. Og fordundre meg nervøs når jeg begynner å jobbe igjen. Han er engstelig for brann. Jordskjelv. Orkan. Torden. Jordskred. Høyder. Snøras. Han blir nervøs av alle som venter noe av ham. Og alle situasjoner hvor han ikke har kontroll. Eller ikke kan bestemme selv. 

I dag kjente jeg stikket. Det onde stikket, som sier at jeg er passe lei av at han konsekvent ødelegger erhvert forsøk på å ha det hyggelig. Enten alene, eller med andre. 

Og jeg begynte å tenke på i sommer. Da vi bestilte billetter til et par timers fjordcruise i byen bare for å få en slags opplevelse utenom egen hage. Det endte med at vi kastet billettene og dro hjem. Han taklet ikke tanken på å gå ombord i en båt han selv ikke kunne styre og gråt av både glede og skuffelse da jeg rev i stykker billettene.

At angsten krever ofre av de nærmeste var jeg forberedt på. Men tror jeg aldri forstod at den dagen Morten ble diagnostisert med angst, så ble også jeg det. Hans sykdom blir også min. Og styrer mitt liv nesten like mye som hans. Våre dager styres inn i faste rutiner som gir Morten en slags kontrollfølelse. Jeg oppfordrer ham alltid til å bryte rutiner, om så bare med å gå andre turer, eller lade telefonen etter frokost, i stedet for før. Men rutinene gir trygghet. Rutine gir falsk kontroll. Det er lettest med rutiner.

Nå tror du kanskje at Morten er ubrukelig, eller en overspent raring. Men det er han slettes ikke. Morten nyter stor respekt både fra yrkesliv og privat. Han er kunnskapsrik, pålitelig og fornuftig i alt som angsten ikke styrer. Men arbeid tror jeg ikke han noensinne vil greie igjen. Morten er uansett den beste mannen noen kan ønske seg. Han har alltid stått ved min side i tykt og tynt. Alltid støttet meg når jeg trengte det. Alltid prøvd å forstå, i stedet for å prøve å endre. Og alltid akseptert meg som jeg er. Man kan stole på Morten. Derfor skammer jeg meg i de øyeblikkene da skuffelsen blir for stor over at enda en opplevelse ble tilsløret av hans fokus på egen helse, eller avlyst på grunn av hans nakne angst. Den er mer enn virkelig for ham. Og også for meg. Som ser hvordan han sliter.

Selvfølgelig kunne jeg dra på ferie alene. Gå på kino alene. På restaurant og konsert alene. På julebord alene. Men hva slags ekteskap ville det vært? Og hvilken glede skulle det gitt meg? Det er jo ham jeg vil dele opplevelser og gleder med. Dessuten vet jeg at han da ville vandret hvileløst rundt i huset, bekymret for meg.

Jeg er heldig som har en snill og god mann. Og takknemlig for at vi enda kan våkne ved siden av hverandre og være glade for det, etter så mange år sammen. Angsten er tross alt bare en liten del av ham. Og jeg er nok mer glad i ham i dag, enn jeg var da vi giftet oss. Morten har mange gode kvaliteter. Og jeg har også mine feil, som han må takle. Men i dag tok skuffelsen overhånd fordi det har blitt så mye på kort tid.  Da var det godt å skrive ut følelsene- Og så huske hva som virkelig betyr noe i livet. Nemlig hverdagene. De små, kjedelige tingene som ikke passer i fotoboka eller Facebook.

Verden er full av vonde skjebner. Om noen av mine øyeblikk går i vasken er ikke verdt en tanke egentlig. Men tilsist; I dag var det ikke bare angst. Nå gjorde nettopp omgangssyken sitt inntog i heimen. Håper fortsettelsen blir bedre enn starten på dette året. 

 

#nyttår# #avlyst# #angst# #hverdag# #ferie#

 

 

 

2 kommentarer

Adriane Kibsgaard

01.01.2017 kl.13:54

Jeg leste hele innlegget i natt da jeg ikke fikk sove. Og dette var noe helt eget! Jeg har lest mye om "lidelser", men dette har jeg aldri hørt om før. Derfor fanga dette min oppmerksomhet!

Som mamma alltid sier: "Ingenting er så skremmende som menneskesinnet", og det kan være på forskjellige måter så klart!

Jeg ønsker dere begge alt godt, virkelig ♥

Nicky-6

01.01.2017 kl.14:12

Adriane Kibsgaard
Hei. Takk for hyggelig kommentar. Fint om jeg greide å fortelle om noe som ellers ikke kommer fram så mye. Ting har jo alltid flere sider. Men dette er en. Ønsker deg og dine alt godt i det nye året!

Skriv en ny kommentar

hits