Jeg velger bort venninner



Det har tatt tid komme til et punkt hvor jeg kan erkjenne det for meg selv. Men faktum er at jeg velger bort venner. Bde bevisst og ubevisst. Lenge strittet jeg imot denne sannheten. Fordi det bryter med forventningene til hvem jeg br vre. 

Som tenring hadde jeg mange venner. Bde nre og mer perifere. Jeg brukte nesten all min tid med venner. Og hadde det utvilsomt mye moro. Tror jeg var ganske godt likt ogs. Men som voksen har det forandret seg. Venner er for meg folk som har rett p noe av tiden og kreftene mine. Noe jeg m plotte inn i kalenderen og prioritere foran meg selv. Og disse kreftene finner jeg ikke lenger. Om det er fordi jeg sjelden greier si nei. Fordi jeg har sykdom i nr familie som krever sitt av bde tilpasning og begrensninger. Eller fordi min bestevenninne i oppveksten var svrt krevende, vet jeg til dags dato ikke. Trolig er det en blanding av mange ting.

Det ha en nr venn er av en verdi som ikke kan mles. Men for meg utviklet vennskapet seg til et pliktlp hvor venninna la planer ustanselig og forlangte at jeg deltok. Mtte jeg ikke, kunne hun sende familiemedlemmene sine for hente meg. Eller for overtale meg. "N er 'a sint...!" kunne de si.

Det gikk ikke lang tid fr hun begynte ringe meg bde kveld og natt hverdag, som helg. Hun kunne snakke i opptil tre timer i slengen. Stort sett utelukkende om seg selv. Hvilke nsker hun hadde. Hvem som hadde sagt hva til henne. Hvilket tonefall de hadde brukt og ikke minst hva de egentlig hadde ment med det de sa. Noen ganger kunne det vre at hun var blitt dumpet av en kjreste, elle hadde kranglet med ei annen venninne. Da nsket hun gjerne at jeg skulle spionere for henne. Finne ut hvem de var sammen med. Hva de sa om henne osv.

Etterhvert  ble jeg gift og fikk barn. Mens hun stadig var alene. Jeg regnet ikke med at det skulle bli noe problem. Men da hun fortsatte ringe meg midt p natten for snakke om flelsene sine, tok det hardt p hele min lille familie.  En natt ringte hun meg klokken to for snakke om en eks hun hadde mtt og hvordan hun opplevde det.

Mannen min truet med rske ut telefonledningen, for dette var den gang man mtte nye seg med hustelefon. Han var trtt og skulle p jobb. Dessuten hadde babyen vr influensa og hy feber. Og vi hadde akkurat ftt henne til sove.

"Morten skal p jobb", sa jeg til Bente. Vi m legge oss. "Ja, det er klart", svarte Bente. Men fortsatte som ingenting. Da babyen vknet og strigrt forklarte jeg raskt hvor drlig hun var og at jeg mtte g. Bente ble irritert. "Vent da! Jeg er jo ikke ferdig enda!" utbrt hun. Det raknet noe i meg da. Husker ikke lenger hva jeg sa. Men vet at jeg var overtydelig. Og antakelig litt slem.

Det gikk noen r fr vi tok opp kontakten igjen. Bente hadde tatt opp jakten p Mortens kamerat. En veldig god gutt som jeg likte godt. Da det skar seg mellom dem, begynte hun som fr. Hun ringte flere ganger om dagen. Men var kun interessert i sitt eget. Snakket jeg om babyen, eller vre ting, fortsatte hun med sitt. Kunne i hyden si "Ja, det ordner seg nok", fr hun fortsatte med sitt. N var det alltid det samme. Hun ville at jeg skulle finne ut alt om ham som dumpet henne. Hva drev han med? Hvor oppholdt han seg om dagen? Hvem hang han med? Hva sa han om henne? Var det en ny dame i bildet?

Frste uka tenkte jeg at det var naturlig. Men etter tre mneder virket det mer skremmende. Og jeg hadde ikke telling p hvor mye tid jeg brukte p henne i lpet av en uke. Det var om og om igjen med de samme tingene. Og hver gang hun ville ha siste nytt sa jeg som sant var: At han var min venn og at voksne folk ikke kan holde p snn. At jeg ikke kom til grave i hans privatliv og at hun mtte forst at det var over. Det virket nesten som hun ble mer innbitt av dette svaret.

Tilslutt sa jeg rett ut at jeg mtte ta meg av datteren min og mannen min. Hjemmet vrt og jobben min. Og ikke hadde tid til holde p snn. "Du lever og tenker som en tenring enda," sa jeg. "Jeg orker ikke dette. Jeg er voksen n. Jeg har ansvar for annet enn ditt flelsesliv og hevntrang. Hva skal du fotflge han for, nr du vet at han ikke vil ha deg?" Jeg ville slett ikke oppske steder han var,  bare for fortelle henne hva han gjorde.

I dag ville vi kanskje kalt dette en mild form for stalking? Det var ukjent for meg da. Men jeg syntes innstllingen hennes var belastende og usunn for oss begge.

Mange r gikk. Og da hun mistet faren sin, hadde jeg skam til ringe henne og kondolere. Vi hadde tross alt mye tid sammen.

Hun svarte direkte med kreve at jeg tok meg fri fra jobben og kjrte femten mil for delta i begravelsen til en mann jeg hadde mtt to-tre ganger. Henne hadde jeg ikke snakket med p ti r. Jeg forklarte at jeg ikke hadde rd til miste en dagslnn. Men sannheten er ogs at jeg kjente motviljen i meg med en gang. Hun prvde styre meg umiddelbart! 

Jeg sendte blomster og lot det vre med det. En uke senere ringte hun. Vi mimret litt om gamle dager. Og jeg kjente at jeg skammet meg litt for ha skjvet henne vekk alle disse rene. Og ikke stilt opp n som hun var i sorg. Hun var jo s blid og hyggelig...Bente spurte med ett om eksen. Hadde vi kontakt? Hvordan var den nye dama?  Snakket han om henne lenger? 

Jeg kjente jeg stivnet. "Det er jo over", sa jeg. "Bruk tid og krefter p de som er verdt det for deg".

Bente snakket halvannen time. Som fr,  var telefonen glovarm holde i. Men n var det i alle fall mobil. Og etterhvert satte jeg p hytaler for slippe sitte med hnda p ret. Jeg sa noen ord om faren hennes. At jeg visste hvordan det var miste foreldre. At hun bare mtte komme seg gjennom det. Men inns snart at hun heller ville snakke om ei annen venninne som hadde sviktet n i sorgens stund, ved si noe ufordelaktig om Bente. Og om en fyr i vennekretsen som hun rotet med. Om ikke jeg ogs mente han var gal?! I alle fall psykisk syk?

Jeg vet at jeg svarte som en robot. Tomt og med en falsk blidhet som jeg ikke er stolt av. Men Bente virket fornyd. "Dette er akkurat som fr", jublet hun. Jeg skjt inn at vi ogs hadde litt stri med. At Morten var blitt kronisk syk og mtte krangle med nav. At vi mtte greie oss p min lnn og l svnlse om natten. S hun fikk unnskylde at jeg ikke hadde vrt mer tilstede for henne n.  "S leit", svarte hun. Det var ikke engang et forsk p late som hun var interessert. Og hun fortsatte straks med "Ikke at jeg er perfekt, men han sa det p en snn mte. Du veit; Med de ya og det tonefallet...Trur han mente noe helt annet. Feigt er det!

Jeg husker at jeg kjente p en merkelig blanding av avsky, sympati og sinne. Men aller mest forundring. Hun hadde passert frtiseks r. Men hun hadde ikke forandret seg i det hele tatt. Ingen utvikling. Ingen modning. Ingen interesse for andre enn seg selv.

Hun snakket om farens sykdom kun i forbindelse med urett eller manglende sympati hun var blitt utsatt for. Om kjresten som burde vrt greiere siden faren hadde vrt drlig. Om venninnene som burde vrt snillere siden hun var i sorg. En flelse av sorg hadde hun sikkert. Men jeg forstod i det yeblikket at jeg ikke lenger orket prve vre hennes venn.

Hun hadde egentlig aldri tilhrt samme verden som meg.

Hun var som et sugerr i ryggen. Et dren som tappet meg for krefter, tid og sympati, men uten at hun ville gi noe tilbake. Jeg vet ikke hvordan det ble snn. Og det er leit. For Bente kan vre kjempeartig. Utad er hun blid, energisk og full av pfunn. Men ogs dmmende, kontrollerende og selvsentrert nr du blir kjent med henne. Blide og populre Bente var ogs den Bente som spurte meg hvorfor jeg plukket mkk, nr jeg kunne plukke blomster?  Det var hennes gratulasjon da vi skulle gifte oss. Etter alle disse rene hadde ikke livet lrt henne noen ting om omgs andre.

Vi har hatt det mye moro ogs. Men jeg orker ikke mer. N unngr jeg all kontakt som best jeg kan. Det gjr meg kanskje til tidenes drligste venn. Men erkjennelsen er gjort.

Da jeg lyktes i bryte kontakten med Bente, ble en kar i blokka mer pgende. Bde Morten og jeg syntes begge det var kjempehyggelig til begynne med. Men ble stadig mer forundret over hvor mye han oppskte oss og hvor lenge han ble hver gang. Etterhvert dukket han opp i ellevetiden p formiddagen og satt til vi la oss. Rekorden tror jeg ble fem om morgenen. Da hadde min mann sovnet i sofaen. Og selv kjempet jeg slik med svnen at trene rant. Gjesten vr lo av det hele og sa: "Trtte? Jeg er seig jeg. Jeg kan sitte oppe hele natta..."

Morten og jeg er ja-mennesker. Ingen av oss har noe nske om sre, eller fornrme noen. be gjester om g hjem var noe vi aldri hadde gjort. Det ville vre uhrt for oss. ikke sette frem kaffe og litt bite i, ville vre direkte uvennlig hos oss. Men hvorfor satt denne mannen og lo av hvor trtte vi var i stedet for g hjem? Eide han ikke folkeskikk? Han hadde spist bde lunsj, middag, kakebit og kvelds. En liten konjakker var det ogs blitt. Hva mer ventet han p?

Det har blitt anstrengt dette ogs etterhvert. Per kan vre kjempehyggelig. Men noe er rart med ham. Jeg vet aldri nr jeg overdriver ting og nr jeg br ta det alvorlig. For det er s skiftende. Men vi vet at han tar bilder av oss fra bak gardina i kjkkenvinduet sitt. Disse lagrer han p PCen sin. Noen av dem har jeg sett nr han vil vise oss andre bilder han har tatt. Det virker som en venneting. Men hvorfor tar han bilder i skjul? Uten at vi vet det?

Per kan vre veldig grei prate med. Men ogs pgende, konfronterende og tidvis ute etter gi et stikk...Noen ganger fr vi alle flelsen av at han prver psyke oss ned. Det kan vre datteren min som kom lykkelig hjem med frerkort og bil. Og etter ha gratulert, forkynte han at hun neppe ville ha bilen mer enn noen uker. Fr han p rappen stilte minst ti sprsml om kjring og regelverk. Hun rakk aldri svare p noen av dem, fr han avbrt med noe nytt og konkluderte litt hnlig med at hun hadde mye lre. Selvflgelig tok jeg henne i forsvar. Men jeg s likevel at han hadde truffet en nerve.

Mannen min kan han komme og hente. Trekke ham bort til noe Morten holder p med og s kreve f hre "planen". Se tegningen. Hre hva og hvor vi har sjekket... Det kan vre noe s enkelt som at vi planter blomster p balkongen. Maler vinduskarmene. Eller setter sammen utembler. Da leter han gjerne etter feil. TIng ikke ikke ble 100%. S triumferer han lenge og hylydt over hvordan han selv ville gjort det. Og hvordan resultatet burde vrt.

Noen ganger blir vi selvflgelig sinte. Fr nok. Men da kryper han i stvet. Og er s alene og s elendig og s trivelig at vi ikke har hjerte til fortsette vre sure. Til dags dato vet jeg ikke om han gjr slike ting fordi han ikke forstr at det ikke er hflig. Eller om han bare gir blaffen. Selv har jeg hatt runder hvor jeg har blitt s sint at jeg har spurt ham hvordan han vger vise seg hos oss. Og nr han da skjnner hvor forbannet jeg er, prver han med alle midler vre en god venn igjen. Men det sendes stadig sm stikk mot hele vr familie og ogs vre gjester. Noe som for meg er helt utrolig. Han kan for eksempel se p svigersnnen min og si "Jass... Vken...best du slapper av, fr du setter deg...Ble det kort dag i dag ogs" 

Morten er kroniker. Vi har egentlig nok med oss selv. Per har vi et veldig vanskelig forhold til. Han er veldig snill og hyggelig. Men ogs veldig frekk og tidvis giftig. Han sker opp vre svake sider. Og vrir kniven rundt, nr han skjnner at han treffer. Men s er det jo synd p ham ogs Lite penger. Syk. Alene. Og med familie og venner som svikter. 

Pers leilighet ligger slik til at han ser rett inn p kjkkenet og balkongen vr. Vi kan ikke g ut av leiligheten, uten at han ser det. Og ser det, gjr han. Tidvis urovekkende ofte. Da forter han seg ut for prate. Unngr vi ham for lenge, kommer han. Gjerne med gjennomsiktige unnskyldninger, som at han har rotet bort lommelykta. Hvorfor skulle den vre hos oss? Det virker desperat. Og det gjr det vanskeligere skyve ham lengre vekk.

Men skal han ha rett til psyke ut mennesker som allerede sliter fordi det er synd p ham?  De andre i blokka har han stort sett kommet p kant med. De forsvinner, nr Per kommer. For Per liker fortelle hva han mener om ting. Og ikke minst er han glad i regler og lover han kan sitere.

Morten blir engstelig nr jeg blir sint. Han vil holde fred med alle. S jeg prver tie. Men jeg tror ikke vi vil f det enklere fr vi selv lrer oss sette grenser for oss selv og hvordan andre fr lov til te seg hos oss. 

Vi inviterer ikke Per lenger. Han blir gjerne tolv-femten timer. Og det er ikke vennebesk for oss. Ikke vet vi heller om vi da fr en kjempetrivelig kveld, eller om han tar for seg en av oss og bombarder med sprsml og repeterer feil han husker at vi har gjort. Han kan ogs holde eviglange foredrag om ting som ingen har lurt p, for s stille kontrollsprsml etterp for avslre eventuell manglende oppmerksomhet. En gang snakket han en hel kveld om kulepenner. Vi nsket ikke at han skulle bli lei seg fordi han penbart ikke hadde noe snakke om. S vi svarte hyggelig s lenge vi greide. Men da det ble tydelig at vi hadde ftt nok, ble han irritert.  Mente vi fikk flge med. Da brast jo hfligheten vr ogs.

Per forventer. bli forespurt og holdt informert. Han forteller i detalj de f gangene han skal bort, selv om vi sier at det er hans privatsak. Litt uhyggelig var det likevel da han overrasket vrengte opp vinduet en ettermiddag vi kom hjem og utbrt" Har dere vrt borte? Jeg visste ikke det!"

Vi har ofte flelsen av at han flger med. Hrer noen ganger lyden av linsa p fotoapparatet som stabilieres p fokuspunktet med riktig blenderpning fr han tar bildet. Men vi ser ham aldri nr det skjer. Og han viser det bare unntaksvis frem etterp. Hva skal han med dem? Og.hvorfor fortsetter han ta dem?

Noen ganger fler vi det som stalking. Andre ganger tenker vi at det m vre manglende forstelse for relasjoner og atferdsnormer. Kanskje et syndrom av noe slag? Alt vi vet er at i hans yne er vi blandt de aller nrmeste. Kanskje er det vi som overdriver?

Joda. Jeg slipper inn folk. Jeg serverer kaffe og takker for at folk kommer. Men nre relasjoner styrer vi unna n. Det er vanskelig nok med alle sprsmlene som melder seg omkring Mortens sykdom og alt vi ikke er med p.  Men vi har heller ikke krefter til hndtere flere som fester seg til oss som en redningsplanke p pent hav.

Akkurat n er bekjentskaper flott. Og nok for oss. Det er kanskje ikke vakkert. Heller ikke forventet atferd av samfunnet. Men jeg erkjenner n at min og Mortens trang til vre hyggelig og forstelsesfulle og aldri si nei, gjr at vi trenger tid alene for lade batteriene.

S fr vi heller vre svikere. N skal vi lre oss sette grenser. Stoppe ting nr det ikke er greit for oss. Ikke bite sammen tennene og holde ut for unng sre noen. Og nettopp p den mten vil vi kanskje unng det vi har opplevd flere ganger n. At det utarter slik at vi.melder oss helt ut og dermed risikerer sre mye mer.

"Venninne" "velge" "vennskap" "energityv" 

 

 

 

2 kommentarer

Allislove

09.07.2017 kl.04:58

Virker som om dere er plaget av energi tyver ikke gi dem noe oppmerksomhet bare kutt de helt ut da finner de ganske s snart noen andre beklager ordet rvkjre...

Dere m lre dere og si nei kom deg for helvete ut. Vi skal sove N din frekke faen. G hjem ned deg. S bare lse dren. Dra de fysisk ut om dere m...

Disse menneskene trykker jo over dere helt og dere tillater det.

Bare slutt med en gang s ser dere at om dere fokuserer p ordne opp i deres egne problemer s vil dere f det mye bedre

Nicky-6

09.07.2017 kl.05:06

Allislove:
Hei. Og takk for at du leste. Ja, vi har nok allerede begynt trekke oss vekk. Og innsett at vi m sette ned foten om andre ikke har den "folkeskikken" vi forventer. Man er jo ofte mer redd for sre andre, enn bli sret selv. Men forandring m til.?

Skriv en ny kommentar

hits